Diagnosen

Posted by on jun 17, 2017 in HISTORIE
Diagnosen

“Det kan ikke være noe annet da? En svulst på hjernen, noe som kan opereres?”
Jeg hadde ringt tilbake, eller gått inn på kontoret hans igjen, eller jeg vet ikke. Jeg husker derimot spørsmålet og svaret jeg fikk. Dr. Holmsen svarte, “Nei, dessverre”. Han hadde i grunnen sett det på min gange idet jeg kom inn på kontoret hans.

Nå hadde han riktignok ikke sagt diagnosen rett ut, men det var ikke vanskelig å gjette seg til at det var det han mente.

Jeg var knust. Det verste jeg kunne tenke meg, og lenge hadde fryktet, var nettopp skjedd. Jeg husker ikke turen hjem eller annet enn bruddstykker av dagene som fulgte. Bare at jeg fra parkeringsplassen ringte hjem og fortalte mens jeg gråt i telefonen.

Jeg måtte vente for å få time til en rekke prøver på sykehuset, deriblant MR. Ventetiden på denne viktige prøven var flere uker, så jeg bestemte meg isteden for å ta den privat på Røde Kors klinikken. Svaret på MR-bildene sa. “Funn forenlige med MS”. Da visste jeg det; en klinisk test viste det og MR-bildene viste det. Jeg dro til SIA (Sentralsykehuset i Akershus) og traff Dr. Holmsen i gangen hvor jeg “fornøyd” viste ham brevet fra Røde Kors klinikken. I stedet for å bli glad for å få hjelp til at diagnose-prosessen ble raskere gjennomført, reagerte han med å bli opprørt og sint for at jeg hadde gått mine egne veier ..?

Da gjensto bare en spinalvæske-prøve. Man stikker en nål inn mellom to ryggvirvler og tapper ut litt blank væske og analyserer den. Både hjernen og ryggmargen bader i denne væsken som tilfører næring og fjerner avfallsstoffer fra sentralnervesystemet. Man teller så antallet hvite blodlegemer for å se om det er en betennelse tilstede, noe som bl.a. kan skyldes MS. Dr. Slettebø utførte prosedyren helt uten at jeg kjente smerte eller fikk ettervirkninger, men svaret på prøven lot vente på seg. Helt til tålmodigheten tok slutt …

Jeg visste at legen visste, allikevel ville de sette opp en konsultasjonstime et stykke frem i tid. Dette ble for mye. “Her er livet i ferd med å bli snudd opp ned, og så kan jeg ikke få svaret med én gang?”. Dr. Slettebø svarte et eller annet om at tiden spilte jo ingen rolle i dette tilfellet, men gav seg tilslutt og overleverte diagnosen per telefon (sikkert i strid med reglene).

Jeg var ikke 38 år gammel enda, og fikk mitt verste mareritt presentert som en realitet og ikke bare som en vond drøm eller i form av angstfulle tanker.

Fortsettelse følger i neste innlegg …

PS.
Noen kanskje reagerer på at jeg omtaler legene med fullt navn. Både Dr. Holmsen og Dr. Slettebø opplevde jeg som svært dyktige leger. Den første kunne stille diagnose med bare et blikk, og den andre utførte spinalprøven med glans. Teksten illustrerer isteden noe jeg som fersk pasient opplevde særdeles feil, og dét måtte jeg påpeke. Så kanskje andre leger skjønner at dette ikke var måten å behandle en pasient på. Vi skal jo være et team.
Liker det du leser ?

Gjør meg en STOR tjeneste: lik

og del det med andre.

Leave a Reply

Follow this blog

Get every new post delivered right to your inbox.