Det eneste kroppen gjør, er å be om å få bli fri

Posted by on jul 25, 2017 in ANNET, HISTORIE
Det eneste kroppen gjør, er å be om å få bli fri

Det er faktisk en mulighet at det er slik det er. Den tanken har i alle fall streifet meg mange ganger når jeg funderer over hvorfor jeg ble syk den gangen. Jeg tror ikke på skjebnen og heller ikke på Guds straffedom, ei heller på rene tilfeldigheter. Det er alltid en årsak. Hva er det da? Det vet jeg ikke, men sakte og sikkert finner brikkene sin plass og jeg begynner å skimte motivet til puslespillet. Mitt livs puslespill.

I 2003 dro jeg til India. Litt på lykke og fromme. Jeg visste jo at jeg ville bli hentet av hotellets sjåfør på flyplassen, og at jeg etterhvert ville møte noen venner, Etter det fikk jeg bare se hvordan det gikk. Planen var at hvis det skar seg, skulle jeg alltids kunne sette meg på flyet tilbake til Norge. Det ble i stedet til seks uker der nede. Nå vet jeg ikke hva som hadde skjedd hvis jeg hadde fortsatt på denne reisen også utover de seks ukene. Jeg mener ikke det å bli i India lenger, men at istedenfor å dra hjem og komme tilbake i det gamle mønsteret, bare fortsette å utvide min horisont. Det får jeg aldri vite, for den muligheten forsvant. Jeg valgte å komme hjem, og jeg har sannelig opplevd mye og utviklet meg videre også etter det. Allikevel, faktum er at jeg i India lærte meg meg å gå igjen og hele mitt liv snudde seg i en ny retning, men når jeg kom hjem …

Du kan lese hele historien om India i mine reisebrev fra den gangen. India 2003, Trykk HER …

Den 27 september i 2006, det som ville vært min fars fødselsdag, skrev jeg dette stykket Med følgende overskrift:

Å møte veggen

Å møte veggen er et uttrykk vi stadig hører, eller, det å bli utbrent. Det er nesten status, det viser at man står på mer enn de fleste og det får et snev av martyrdom over seg. Det blir respektert. Alle nikker anerkjennende og medlidende til den stakkaren som har møtt veggen. At vedkommende trekker seg tilbake, pleier seg selv og reiser bort for å finne krefter til å komme seg, er da noe enhver unner ham.

De er ofte sterke og ressursrike disse som møter veggen. De vet hva de vil og pleier også å få det til. De er vant til å styre sine liv og mestre sine omgivelser, og da veggen er der, hva er vel mer naturlig enn at de også klarer å håndtere den?

Jeg er glad for at de greier det, klarer å komme seg på beina igjen og fortsette å tjene seg selv og samfunnet. Ingenting er bedre enn det. Men her om dagen slo en tanke meg. Er det ikke slik at også jeg møtte veggen en gang i 1997? Eller var det i 96, eller 95? Hvorfor tviler jeg på det? Jo fordi den gangen kroppen begynte å skrike og si stopp, lyttet jeg ikke. Den skrek mange ganger, men jeg kjempet meg bare videre. Og det har jeg gjort siden. Jeg tenkte aldri på at veggen kunne være et budskap til meg, Istedenfor å trekke meg tilbake, pleie meg selv og prøve å finne kreftene igjen, valgte jeg å bli ved veggen.

Da jeg første gang traff den, ble jeg bare liggende en stund forvirret, som en fugl som har fløyet inn i en glassrute. Når jeg etter hvert reiste meg igjen, søkte jeg ikke forandring, men fortsatte bare som før i den grad det var mulig. Fuglen lettet, men istedenfor å fly til siden, siktet den igjen på glassruten og kolliderte. Hm… ”how stupid can you get ?”

Fuglene ser ikke glasset og forstår derfor ikke hva som skjer med dem. Jeg tror ikke jeg så veggen heller. Sannsynligvis fordi noen gav den et annet navn. Den fikk et navn som tilsa at her kommer jeg ikke utenom. De sa at veggen var en svakhet i min kropp. Jeg fikk en diagnose. Det som var en glassrute i min vei, som jeg kunne snu meg fra og fly rundt, ble til et usynlig bur for meg. Ingen fortalte meg at buret bare hadde én vegg. Fordi ingen så etter.

OK, det er en annen vinkling også. Jeg er snill og hensynsfull. Jeg setter ofte andre først og utsletter meg selv. Jeg gir etter og synes det er ubehagelig å stå på mitt. Alt dette er jeg oppdradd til. Jeg er veloppdragen. Samvittigheten styrer meg med jernhånd.

På den andre siden av glassveggen, jo den er nok av glass siden jeg ikke kan se den, ligger jo alt det som jeg bør gjøre. Jeg kan jo ikke bare snu meg bort og overlate det til andre. Det har jeg jo lært; ”Plikten framför alt” sier mine svenske gener. ”Alt for Norge”, sier resten. Ingen plass for å ta hensyn til seg selv her nei. Derfor har jeg blitt ved veggen. Hver gang jeg klarer å reise meg, begynner jeg å gå og møter den igjen, og igjen, og igjen.

Å møte veggen kontinuerlig, hva gjør det med meg?

Nå innser jeg hva jeg har gjort. Jeg må vende meg bort fra min vegg. Selv om veggen har fått et navn, har blitt en diagnose, må jeg selv ta det for det den er; en vegg. Vegger går man rundt. Man prøver ikke å presse seg igjennom. Jeg kan heller ikke vente på at noen skal fjerne den for meg, det vil aldri skje så lenge de andre ikke anerkjenner at det bare er en vegg, så lenge de holder fast ved at den er en del av meg.

Fuglen sitter ofte lenge på bakken og skjelver. Den er der bare stille, til den har kommet seg. Så snur den seg, letter og flyr en annen vei. Den er fri.
Når jeg nå snur meg, kjenner jeg at det koster å vende meg bort fra veggen. Usikkerhet og frykt; jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får. Er jeg helt på jordet?
Jeg blir blendet av solen, blinker litt og prøver å fokusere. Så går jeg sakte mot venstre og følger veggen bortover, bruker den nå som støtte. Jeg kjenner derfor hele tiden at den er der, men den hindrer meg ikke lenger. Jeg er fri.

Når livet sier stopp og jeg møter en vegg, så tror jeg det hadde vært bedre om jeg satte meg ned og funderte over hvorfor jeg ble stoppet istedenfor å kjempe for å komme gjennom veggen. Det kan jo hende det er en god grunn til at veggen sto nettop der?
Liker det du leser ?

Gjør meg en STOR tjeneste: lik

og del det med andre.

Leave a Reply

Follow this blog

Get every new post delivered right to your inbox.