Fornektelse? Hva, jeg?
Det er mulig det, men jeg tror det ikke. Bare fordi jeg velger å se på min diagnose i et nytt lys og vil påvirke min egen fremtid, betyr ikke at jeg fornekter situasjonen i dag. Jeg vet at kroppen min er syk, at jeg sitter i rullestol, og at det kan bli min skjebne resten av livet, som til og med kan bli kortere enn jeg tror. Jeg driver ikke med en “tenk positivt” øvelse, og at folk må passe seg for å ikke påvirke min optimisme. De må liksom stille på lag og heie for at jeg skal lykkes. Slik er det overhode ikke. Jeg stiller bare spørsmål og utfordrer “sannheter” for om mulig å endre min tilværelse til det bedre, og jeg har blitt overrasket når jeg skriver kontroversielle og utfordrende ting uten å møte noen motreaksjoner. Det skulle jeg gjerne fått å bryne meg på, tenker jeg.
Til stadighet hører jeg: Slik er livet, og det må vi bare lære oss å leve med. Det er fødsel og død, sykdom og helse, gleder og sorger, og gud lar det regne på den rettferdige og den urettferdige. “Life sucks”. Dette er dogmene vi bare må godta. Det er noe menneskene har erfart til alle tider, og derfor burde jeg også innse at slik er det.
Slik blir buddhismen misforstått? Les her.
Jeg har en grunnleggende filosofi at jeg kan klare det umulige (selvsagt noen rammer her 😉 ), og at mirakler bare tar litt lenger tid. Dette har ledet meg til utrolige plasser, fantastiske erfaringer og spennende kunnskap. Det ønsker jeg å dele med meg av. Det kan hende jeg aldri kommer i mål, men da har jeg i alle fall prøvd.
Liker du det du leser?
A