Har du våget å nærme deg de grensene du setter opp for deg selv? Det er alltid trygt å bevege seg innenfor komfortsonen. Men en dag er livet over, og da er det fryktelig trist å se tilbake på ting man skulle ønske, men aldri hadde våget å gjøre noe med. Ingen kommer til å takke deg å si: «Så flink du var som holdt deg innenfor grensene hele livet…»

Mine åpenbare grenser ville i hvert fall bedt meg holde meg hjemme, og kanskje komme opp av sengen nærmere sommeren…

Det har mest med å finne seg selv. Hva er det jeg egentlig vil? Og det er ikke lett å finne ut av, for inne i hodet er alle stemmene fra livet som sier sin mening hele tiden. Så står du der da, foran et valg, Tør du å stille deg spørsmålet hva du egentlig vil selv, hvis alle disse stemmene hadde holdt kjeft…

Det kan hende du blir overrasket over svaret. Du trodde du ville noe, men ser at du egentlig ville noe annet i det du begynner å bevege deg i den retningen.

To eksempler:

Jeg hadde en gang en motorsykkel fordi jeg ville kjøre motorsykkel. Men en dag ville ikke beinet komme opp på fotstøtten uten hjelp. Da var det ikke så morsomt lenger, og jeg ville ikke lenger kjøre motorsykkel.

En annen gang kjente jeg, 3-4m under vann i dykkedrakt på Kanariøyene, at strømmen ble for sterk for meg, at hadde ikke Rune (Min dykkedrakt) tatt tak i meg og ført meg til land, hadde jeg dødd der nede. Da var det ikke så gøy å dykke lenger. Men når det er sagt. Hadde jeg ikke prøvd motorsykkel eller dykking som jeg egentlig ville, Ville jeg aldri innsett at dette ville jeg ikke allikevel. Jeg ville gått videre i livet med en urealistisk og sår drøm…

Nå kjenner jeg meg fri og ferdig med motorsykkel, og så har jeg jo dykkersertifikat hvis jeg skulle ombestemme meg en dag.

En blogg er ikke mediet for å legge ut om egne personlige ting, hvis det ikke har generell interesse. Den blir utvilsomt mer interessant å lese, men man må jo også beskytte seg selv litt. I alle fall må det være et bevisst valg. Jeg har i hvert fall valgt å sette en grense der. Da kunne jeg selvsagt ha kalt bloggen «min kamp», men det tror jeg en annen har gjort før meg. Så det hopper jeg over. Men, når det er sagt, blir det å sette meg selv i den situasjonen jeg er, meget relevant i forhold til det å prøve ut hva jeg egentlig vil. Hvem er jeg? Og hvor vil jeg?

Det har jeg i alle fall erfart. Du treffer deg selv på godt og ondt, når du i to måneder bare  har deg selv å spørre. «Hva er det jeg vil?». Men så langt er jeg MEGET fornøyd. 🙂

I dag sa jeg i alle fall til Georg før frokost. «Gi meg én god grunn til å dra tilbake til Norge» 🙂
Akkurat da kunne jeg ikke komme på noen. Men ved nærmere ettertanke er det jo der jeg hører hjemme. I alle fall en stor del av året…

Vi ble enige om at sommeren kunne være veldig bra der hjemme, og at vinteren var bedre her nede…

Men hva vil jeg ( som kan nevnes i bloggen … 😉 ) ?

Dette vil jeg i alle fall :

De har et sommerprogram, med stipend hvis man får tildelt det, som er helt utrolig. Mulig jeg skyter over evne, men i følge brosjyren, er målet deltagere på alle nivåer, og etter 5 år i faget er jeg i alle fall ikke nybegynner lenger, så jeg tror jeg kommer innenfor deres krav. Man må bare vite hva man vil og hvorfor og kunne vise til sin egen kreativitet…

Jeg er i ferd med å skrive søknad, og i morgen vil jeg treffe en glasskunstner i Ubud som har vært der. Spennende å høre hva han sier.

Jeg skal nemlig til Ubud og

Der blir jeg natten over, eller enda lenger. Vi får se… Blir spennende i alle fall.

Noe helt annet:

Dagens oppskrift:

I går fikk jeg servert veldig god kylling. Sausen var enkel, laget av majones, søt soyasaus og litt ketchup. Med var det selvsagt grønnsaker etter smak, som f.eks løk, sopp, tomater, paprika, osv osv. La det putre litt…

Ha en fin dag…