Reisebrev
20 mars 2003

Det er ille, å ikke kunne, når man aldri så gjerne ville...

Ordene kommer fra min ungdom sammen med Per Christian, et utsagn han kom med fra tid til annen. Hvorfor sier jeg det nå? Jo, det er litt av baksiden av fasaden som få mennesker får se og det derfor er vanskelig å forstå. I går gikk jeg en tur opp bakken ca 150m. På toppen er det en spennende gate med masse små butikker og mye liv som jeg gjerne skulle deltatt i. Jeg har et ønske om å komme meg til en stor butikk med all verdens ting fra Kashmir, Lenger opp, ca 200m den andre veien, så jeg her om dagen en butikk med masse stilige gamle metallgjenstander. Det blir en annen dag. Jeg ber bare en av guttene å kjøre meg dit. Jeg har det greit sånn, men må allikevel innrømme at å stå der 50m fra målet og ikke komme lenger, gjør vondt.

Hvorfor forteller jeg dette? Kanskje fordi jeg synes synd på meg selv? Kanskje for at andre skal ha et mer realistisk bilde av denne turen min som ellers ikke kommer frem i reisebrevene. Tankene mine går også til medsøstre og brødre som også lider av en eller annen kronisk sykdom. Det synes kanskje ikke så mye på overflaten og fristelsen er stor å si til dem: "Jeg vet om en med MS, tenk han dro til India alene med rullestol. Kan ikke du også finne på noe som spriter opp hverdagen litt?"

Gjør ikke det! Vær så snill. Det er bare en stor posjon stahet og en del galskap som gjør dette mulig for meg. I tillegg har jeg fått all den støtte og hjelp man kan tenke seg, ikke minst fra Kristin, men også fra venner og folk jeg har møtt under veis.

Nei, dette er ikke bare noe jeg gjør for å sprite opp hverdagen. Jeg kunne rett og slett ikke la være. Noen ganger vet du bare hva som er det riktige å gjøre i en gitt situasjon. Slik er denne turen for meg, så får jeg heller leve med mine begrensninger og glede meg over alt det jeg tross alt opplever.

Jeg tenker en masse her nede om det å være syk og det å være frisk. Noen sa en gang til meg: "Friske mennesker har mange ønsker, kronisk syke har bare ett..." . Ganske treffende. Jeg må innrømme at mye av tankene mine ofte dreier seg om dette.

Hadde jeg vært frisk, da hadde jeg tatt med meg en liten sekk med litt mat, et pledd, et skikkelig kamera og en bok. Jeg hadde lånt Vespaen til Winkie og dratt på lange turer innover i landskapet. Når jeg så noe fint, hadde jeg brukt litt tid på å fange motivet med linsen. I en vakker dal, hadde jeg tatt pause, tatt ut pleddet og maten og kost meg litt med boken i sola og den klare luften.

Hadde jeg vært frisk, hadde jeg gått lange kveldsturer i gatene, stoppet opp og beundret utsikten, sett på livet og hørt på alle lydene.

Siden jeg er syk, har jeg en sjåfør. Jeg må droppe de fineste motivene som krever litt arbeide, og jeg må holde meg til veien fordi det er for ulendt utenfor.

Siden jeg er syk, sitter jeg mye stille eller ligger på sengen og ser i taket fordi jeg ikke orker å gå ut i den fine solen.

Siden jeg er syk, kommer jeg meg ikke opp til gaten allikevel.

På den annen side:

Hadde jeg vært frisk, hadde jeg vært engasjert i et prosjekt med deadline før påske. Etter påske måtte jeg finne et nytt prosjekt fordi kunden ikke kan ha meg lenger på grunn av innstramminger.

Hadde jeg vært frisk, hadde jeg tjent masse penger, uten å ha tid til å bruke dem.

Hadde jeg vært frisk, hadde livet rast av sted uten at jeg hadde innsett det i tide.

Hadde jeg vært frisk, hadde to ukers ferie vært over på et blunk.

Livet er besynderlig.

Siden jeg er syk kan jeg dra 6 uker til India.

Siden jeg er syk, kan jeg ligge noen timer og se i taket og drømme som jeg gjorde som liten.

Siden jeg er syk, ser jeg blomstene og detaljene jeg ellers bare hadde rast forbi.

Siden jeg er syk, kan jeg bruke tid å skrive mine tanker i et brev som dette. Jeg kan stoppe og tenke på hva livet er. Jeg klarer kanskje å finne inn til meg selv...

Jeg vet ikke jeg. Veien min gikk denne gangen til India. Jeg ville ikke vært det foruten. Mitt råd til andre er å passe på at de ikke, midt i hverdagens mas, går glipp av sin vei...

Epilog

Nei, jeg synes ikke synd på meg selv, og synes ikke andre skal gjøre det heller. Jeg klarer aldri selv å bestemme hva jeg skal skrive. Tankene og ordene bare er der og da er det ikke mulig å skrive om noe annet. Denne gangen var det en litt annerledes side av reisen jeg måtte skildre. Jeg tar sjansen å sende det til dere så får dere selv avgjøre om det er noe å lese. Er jeg ensom her nede? Nei, jeg har aldri følt meg ensom. Når jeg skriver, er jeg sammen med alle som leser. Hver dag jeg slår på PC-en møtes jeg av bilde av den jeg er aller mest glad i. I huset er det bare hyggelige og vennlige mennesker. Nei jeg er ikke ensom, men begynner virkelig å lengte hjem.til Kristin. :-)

Hilsen Lasse (Lars)

 

Gamle brev:

14-17 februar
18-20 februar
21-23 februar
24 februar
4 mars
6 mars
8 mars
9 mars
10 mars
11 mars
12 mars
13 mars
14 mars
16 mars
17-18 mars
19 mars

neste brev
siste brev

Annet:

Mail til meg

Været i Delhi

(husk å velge metric values nede på siden)

Tips en venn

Fjern meg fra listen

(De siste to linkene vil fortsette å være primitive, man må skrive alle opplysninger i mailen. Beklager)

 

Mitt telefonnummer i India

0091-9818243116

webdesign flikkeid.no