Det hender at ikke alle dager er like gode. Man våkner opp og ting er ikke helt som de skulle. Ja, selv her nede kan man oppleve slikt uten at det har noe med sykdom å gjøre. I dag var det slik.Da er det godt med ekte omsorg fra andre.

Winkie ønsker å ta meg med til sin hytte i skogen. Den har jeg hørt mye om og jeg har gledet meg til anledningen skulle by seg. En dag som dette kan det passe å komme seg litt ut. Nå vier han en halv dag til bare å la meg få den opplevelsen. Koster det noe ekstra? Nei.

Vi tar den andre veien og kjører vestover på baksiden av byen. Vi stopper og kjøper litt niste (han kjøper frukt og vann til meg og snacks og pepsi til seg selv). "Jeg kan betale", sier jeg og strekker meg etter lommeboken. Nei.

Det er det velkjente landskapet med merkelige stammer som stikker opp. Bratte skråninger på sidene av den smale krokete veien. Vi hadde tidligere snakket om hvor fint rododendronen blomstrer. Jeg sa at jeg ikke hadde sett det ennå. Her er de trær og ikke busker." Jeg skal vise deg", sier han, og jeg gleder meg for de er så vakre.

Plutselig stopper bilen og han sier: "Se!". Jeg ser. Og ser. Og ser, men skjønner ikke helt hva han mener. Joda jeg kjenner igjen bladene, men blomster? Nei Solen skinner så det glinser i bladene og jeg skjønner ingenting. Der! det er jo helt fullt.. Dette er flaut. Jeg konsentrerer meg veldig og jo, der ytterst på en gren legger jeg merke til en rød ball med blomster. Det viser seg at hele treet er fullt, men at mitt fantastiske fargesyn holder meg for narr. Beklager, men jeg får ikke den store opplevelsen av å se trær med blanke brun-grønne blader. Her er et lite bilde av hvilken fantastisk rødfarge jeg ikke så under rådende lysforhold. Sykt spør du meg.

Turen går videre nedover og innover. Vi stopper ved et utsiktspunkt og ser fossen nedenfor. Så bærer det inn i skogen, Vi ender tilslutt opp ved en bekk. "Jeg lar med vilje veien være litt dårlig så ikke folk drar hit". Jeepen humper over den steinete bekken og opp en bratt skråning. Vi kommer inn i en stor park. Det er store trær, en annen bekk som sildrer lenger bort, hundrevis av forskjellige fuglelyder og det er absolutt fredfullt. Der i et hjørne er en liten stenhytte som ingen har bodd i på flere år. "Den blir ferdig neste år", sier Winkie.

Jeg går bort til bekken og setter meg ned og bare nyter lyden av vannet og den friske luften. Der blir jeg sittende. Lenge. "Dette trengte jeg", sier jeg og Winkie smiler og bringer meg frukten. Han går litt rundt og lar meg bare være.

Under hele mitt opphold her i India har jeg så til de grader opplevd å bli tatt vare på. Gud har på en helt spesiell måte møtt meg der jeg er og dekket mine behov. Jeg er veldig takknemmelig. Nå i ettertid innser jeg at det har vært helt nødvendig, da det egentlig, nå når jeg ser hva jeg egentlig bega meg inn på med denne turen, .ikke ville klart brøkdelen av meg selv i den fysiske tilstand jeg er i. Kanskje vi alltid vil oppleve det slik når vi tør å kaste oss ut i det ukjente?

Hilsen Lasse (Lars)

Gamle brev:

14-17 februar
18-20 februar
21-23 februar
24 februar
4 mars
6 mars
8 mars
9 mars
10 mars
11 mars
12 mars
13 mars
14 mars
16 mars
17-18 mars
19 mars
20 mars
23 mars

neste brev
siste brev

Annet:

Mail til meg

Været i Delhi

(husk å velge metric values nede på siden)

Tips en venn

Fjern meg fra listen

(De siste to linkene vil fortsette å være primitive, man må skrive alle opplysninger i mailen. Beklager)

 

Mitt telefonnummer i India

0091-9818243116