 |
Reisebrev 31 mars 2003 |
|
What would you do if you weren't afraid ? Så er reisen over. Jeg sitter på rommet og har pådratt meg alt for mye overvekt. Det gjelder bagasjen altså. Jeg må være på flyplassen kl. 0400 i natt. Det gruer jeg meg for. Men det å komme meg hjem overskygger det i stor grad. Hva tenker jeg nå etter 6 uker? Jeg kunne skrevet så mye mer... Ja, Bente, det er kuer i gatene. Overalt, og på de utroligste steder. Et brev burde vært totalt dedikert til kuene. Jeg ville skrive om trafikken, hvor alle større kjøretøy har følgende tekst kunstferdig malt på baken: "Horn please", og hva det medfører av lydnivå. Jeg kunne holdt et langt foredrag om tankene rundt trafikken i India. Menneskelige sider ved den og hvordan det kan relateres til asynkron logikk i digitale kretser. Jeg skulle skrive om maten. At "Aloo Gobhi" ikke er noe annet enn poteter og blomkål. At Dal (linser) og Chapati (enkle brødlapper) serveres ved ethvert måltid nesten, og hvordan alle spiser dette med fingrene (høyre hånd NB). Jeg ville skriver om menneskene her. Hvordan det meste ordner seg med et smil, litt fleksibilitet og litt tålmodighet. Hvordan cricket er viktigere enn krigen i Irak og at alle er så forskjellige, men allikevel ser ut til å akseptere hverandre. Du møtes av vennlighet og hjelpsomhet over alt. Med den innstillingen fungerer det helt utmerket med over 1000000000 innbyggere i et land. Jeg tror jeg er blitt Indofil, noe de fleste som har vært her vet hva innebærer. Apropos det. Hele norges befolkning får plass i en del av Delhi (14 mill innbyggere). Der er riktig at vi har innflytelse i verden, men som folk utgjør vi nesten ingen ting i forhold til verden og burde ikke ta oss selv så høytidelig. Når vi kommer til himmelen, vil mindre enn 1 av 1000 mennesker vi møter være norsk. Slik kunne jeg skrive og skrive. Denne turen har fyllt meg med utrolig mye tanker. Men jeg startet med et sitat fra boken "Who Moved My Cheese?" av Spencer Johnson. Hemant nevnte denne for meg og da jeg så den i bokhandelen, bestemte jeg meg for å kjøpe og lese den. Selve fortellingen handler om fire små skapninger i en labyrint som elsker ost og hva de opplever og gjør for å få tak i den osten de trenger. Høres kanskje ikke så spennende ut, men man innser snart at det hele i grunnen handler om hvordan vi håndterer forandringer i livet og at frykt for det ukjente ikke må hindre oss i å gå videre. Boken bør leses. Jeg oppdaget en rekke sannheter som like gjerne kunne være en beskrivelse av meg selv. Jeg trekker ut dette sitatet fordi det faktisk har vært av praktisk betydning for meg. Jeg har nemlig oppdaget at de aller største begrensninger i livet ikke er omstendigheter eller fysiske svakheter, men at det er frykt og sperrer som bare eksisterer i mitt eget sinn. Ved å stille dette spørsmålet, "Hva ville jeg gjort hvis jeg ikke var redd?", i en gitt situasjon, har jeg mange ganger klart å avsløre denne innebygde frykten som har styrt meg alt for mye. DET er jeg fornøyd med å begynne å mestre. Det har vært en berikelse for meg å skrive, og jeg håper ikke jeg har virket masete. Jeg har aldri følt meg ensom i disse ukene og skrivingen tror jeg er en av grunnene. Tusen takk for all mail og hyggelige tilbakemeldinger. Noen har ringt og det setter jeg utrolig stor pris på. En stor takk til Gautam som, uten å vite det, hjalp meg til å komme igang. En kjempetakk til hans søster Astri som med sine kontakter og sitt arbeide i kulissene har vært uvurdelig. Men størst av all takk går til Kristin som gjorde dette mulig for meg. Ikke bare økonomisk og med all oppmuntring til å gjennomføre dette, men ved å ta på seg den ekstra byrden det har vært å drive familien alene i en tid hvor hun har hatt utrolig mye ekstra med bl.a. årsregnskapet på jobben sin. Jeg vet at hun har ofret mye og er henne kjempetakknemlig. Jeg har en utrolig fin kone. De fleste sender postkort når de er på ferie. Ikke jeg. Jeg prøvde å sende noen, men oppdaget i ettertid at det var for lite porto, så det er ikke sikkert de kommer frem. Postkort er ikke det jeg liker best å skrive. Disse web-sidene derimot, har jeg likt å lage. Jeg får si som Elvis (trodde aldri jeg skulle sitere ham, men Kristin du får hilse Høggern å si at det har jeg gjort, utrolig nok): "I did it my way...."
Hilsen Lasse (Lars) |
Gamle brev:
Annet:
Mitt telefonnummer i India 0091-9818243116 |
|
webdesign
flikkeid.no
|
|
