Bananen, vel.

Jeg har i hele mitt liv åpnet bananen ved å bøye stilken den henger i. Det er liksom toppen av banen. Noen ganger er den vrien og tiltrekker seg noe irritasjon mm. Man tar da frem en kniv og lager et litet snitt slik at «toppen» kan brekkes av og bananen skrelles.

På bordet i dag ligger det en bunt bananer, og jeg tenkte å være snill, så jeg spurte om ikke Malliani ville ha en når hun gikk idag. Malliani er min private massørske. Jeg tar samtidig en selv og begynner å sloss med stilken (som vanlig) og hører da en god latter fra henne når hun ser hva jeg driver med.

«Bananer skal åpnes i den andre enden», sier hun med et smil og demonstrerer hvor lett det er….

Snakk om å føle seg noldus 🙂

 

/ Lars

PS. Hvor mange tør nå innrømme at de alltid har gjort det samme som meg ? …

Hva kan man si til at du føler seg litt hjemme når du kommer til en skikkelig mall med  vestlig måte å både presentere varene på, og til en viss grad også utvalget.

Det er noe trygt over det hele. Man kjenner seg igjen og vet å navigere på en helt annen og selvsikker måte. Har man blitt skadet av vår moderne forbrukskultur? Nei, jeg tror heller det er helt menneskeig og normalt å slappe av i omgivelser man kjenner. En mall eller et kjøpesenter, er jo nåtidens markedsplass. Og er det noe mennesker til alle tider har bedrevet, så er det å vanke på markedet…

Her kommer noen bilder fra mitt møte med mallen. Jeg avsluttet med  sushi på en sushi-restaurant, og en Cappuccino på, hvor ellers i vår globale og internasjonale tid, Starbucks vel…

 

Hjemme i Villaen møtte det meg et vakkert syn. Nyoman hadde plukket blomster i hagen…

Ha en fin dag.

Den 10. februar er det kinesisk nyttår og vi går inn i slangens år.

På vei hjem fra middag i her om dagen, bommet jeg litt på rampen og rygget tilbake for å ta ny sats. «Stop, come back!!!», roper Nyoman og høres veldig alvorlig ut. Jeg skjønner ingenting når han begynner å dra meg bakover, bort fra rampen og begynner å hoie på andre om å komme.
Etter en liten stund oppfatter også jeg det hele og ser det som han hadde oppdaget, slangen som ligger klar for hugg akkurat der jeg kjører.

Den er ca 2m lang og har sannsynligvis falt ned fra et tre i nærheten, og nå prøver den å komme seg i skjul.
Det blir leven og jubalong. De som jobber her har tydeligvis stor respekt for dyret og nærmer den seg bare med en veldig lang klype. De prøver å skremme den inn i buskaset.
«Hvorfor dreper dere den ikke?», spør jeg. «Nei, vi dreper da ikke dyr!» sier Georg.
«Snart går vi inn i slangens år, og det er nok bra å ikke drepe dem akkurat da», reflekterer han med et smil.
Senere blar han opp en mulig kandidat i slangeboken sin. Joda, den er sannsynligvis dødelig. Det viser i alle fall dødningehodet. Den kan reise seg opp i mannshøyde og hugge til lynkjapt. Og jeg, med min naive slangekunskap om hoggormer og snoker, må nok revurdere min mangel på slangerespekt her nede i tropene.

Det har jo vært en slange i paradis før også …

Ha en fin dag

Det er på tide å oppklare en stor misforståelse. Selv om det er flaut å innrømme det. Den første uken var jeg litt overrasket over den tyske innflytelsen på landet her nede. Overalt så jeg det tyske ordet «Warung», helt til det gikk opp for meg at det slett ikke var noe obskurt tysk ord, men Indonesisk for «Taverna».

«How stupid can you get ???» 🙂

Det er bare å legge trykket på den første stavelsen så forsvinner det tyske preget på ordet.

Ja, det er det jeg heter her nede. Og lett å huske siden det ligner på engelsk. Men, som noen allerede sikkert vet, så har alle Balinesere 1 av 4 navn. Det skilles heller ikke på kjønnene i navnet, bare tittelen. «I» er lik hankjønn og «Ni» er hunkjønn. Navnet forteller hvilket nummer i søskenflokken du er.

Den første dagen lånte Georg meg en bok om alle skikker og Bali generellt. Det er en bok for alle aldre, og hjelper deg bedre å forstå en helt annerledes kultur og tenkemåte. For det må vi glemme helt og åpne vårt sinn. Vår måte å resonnere og tenke på er ikke nødvendigvis den samme her som hjemme. Og for å unngå veldig mye problemer, er det en del grunnleggende ting vi må vite om kulturen og menneskene her borte.

Vi tror liksom den vestlige verden tenker rett bestandig, men her er det altså en kultur i den østlige del av verden som er skrudd sammen diametralt forskjellig. Tar vi ikke hensyn til den siden av saken, vil vi for alltid være som fra to forskjellige planeter. Det betyr også at storparten av verdens befolkning er annerledes enn oss, i tanker, i følelser og alt som hører livet til.

Men vi er jo alle sammen mennesker, så det har vi uansett felles.

Antropologer har lenge delt kulturer opp i skyld-kultur og skam-kultur. Vi er vokst oppi en skyld-kultur, mens her er det en skam-kultur. Jeg har helt sikkert ikke forstått dybden av det hele, men har man ikke denne forskjellen i bakhodet, vil man for alltid snakke forbi hverandre og gå glipp av en helt annen måte å oppleve tilværelsen og livet på.

Dette kommer jeg tilbake til når jeg har forstått det bedre.

Tilbake til navnet:

Som du ser. Førstemann heter som regel Wayan, men kan også hete Putu eller Gede. Andremann heter Made eller Kadek. Jeg valgte Made da det var enkelt å huske. Men Kadek er vel litt finere synes jeg. Tredjemann heter Nyoman eller Komang, og fjerdemann heter Ketut._

I tillegg har de gjerne et personlig navn, men omtaler seg som regel med det Balinesiske navnet.

I Villaen har vi «Nyoman», som jeg har fortalt om tidligere. Så har vi «Ni Nyoman Ayu Adnyan» som rydder og lager mat. Hun kaller seg selv bare «Koming», noe som blir en variant av «Komang». For hun heter jo egentlig «Nyoman», men siden det finnes en «Nyoman» her som alle forholder seg til, er det jo greit å lage en variant. Massasjedamen min heter «Ni Wayan Maliani», da vet jeg at hun er storesøster i søskenflokken.

Femtemann starter navnerunden på nytt. Det er derfor ikke uvanlig md flere barn med samme navn i en stor søskenflokk.

Apropos kjønn. Man sier heller ikke han og hun på Indonesisk. «Hun og han» oversettes som «dia dan dia». Så likestillingen har kommet en del lenger her på det punktet. Det er heller ikke bøying av verb. Isteden har man tidsadverb. Se eksempelet på nåtid og fortid 🙂

å drikke = untuk minum
drakk = minum

Kjekt å vite…

Ha en god dag

 

 

 

 

Hver lunsj avsluttes med kaffe og sjokolade-is. Denne isen slår alle norske jeg til nå har smakt. Skulle vært importert i Norge

OK, litt mer detaljer:
Til frokost er det 2 stekte speilegg, litt bacon og div grønnsaker. Te og en god drikkeyoghurt. Avsluttes med frukttallerken.

Til middag i dag spurte jeg Koming om hun ikke kunne lage noe av det samme hun lager hjemme. Det kunne hun. Det blir noe kylling og tofu, grønnsaker, spinatsaus mm. Litt spicy sier hun. Jeg gleder meg. Så spør hun hva jeg vil ha til lunsj. Vel. Til nå har jeg vekslet mellom ulike kjøttvarianter, lam, fisk, kylling med tilhørende grønnsaker, avsluttet med frukttallerken igjen. Etter det kaffe som jeg nevnte i sted. Når jeg trekker på svaret. Hva vil jeg egentlig ha? Jeg vet jo ikke hvilke muligheter… Så sier hun, til min store lettelse. «Jeg skal finne på noe til deg…» «Puh», det er det jeg har ønsket hele tiden. At jeg får servert overraskelser.
Det ble noen gode Balinesiske vårruller med ketchup…

Jeg har det fortsatt bra. Slapper av og nyter tilværelsen. Sov godt, våknet tidlig. Badet og solet meg, spiste frokost med Georg, veldig bra massasje, badet igjen, lunsj og nå skriver jeg dette. Temperaturen er behagelig og det har begynt å dryppe litt fra himmelen…
I morgen kommer sjaføren min klokken 10. Jeg har booket ham for resten av oppholdet. Hver dag blir han min høyre hånd ute, samtidig med at jeg kan dra hvor jeg vil og når jeg vil. Da skal jeg ut og titte litt på omgivelsene. Massasjen blir derfor utsatt til kl 5.

Fikk forresten 20% rabatt på bil m sjåfør og 25% rabatt på massasjen. Ikke dårlig for å være meg og pruting 🙂

Hotellet var meget vakkert, og jeg skulle gjerne vandret rundt i hagen der og tatt et bad i bassenget, men med trapper å forsere overalt, lengtet jeg isteden tilbake til mitt eget hus.

Vi tok en tur innom Ron. Om ca en uke skal han lære meg grunnleggende glassblåsing. 4 dager med personlig lærer. Det gleder jeg meg til… 🙂

Så tok vi en tur til Ubud sentrum. Jeg så på hovedgaten, og konstaterte at mye er likt hele veien. Det samme gjaldt det å kjøre rundt med bilen i området. I det hele tatt. Når du ikke kommer deg noe sted uten å forsere trapper, er det ikke så interessant. Bali har visst som et politisk mål å være moderne og tilpasset pga turistnæringen, men de har en laaaaang vei å gå der …

Det ble lunsj på en sjappe langs veien. Medium hot er kanskje litt i sterkeste laget fant jeg ut, men «Crispy Duck», en gjenganger her nede, er absolutt å anbefale.

Hjemme i mitt eget hus, slappet jeg av, tok et bad og fikk en utsøkt middag hos George, sammen med Neuman som hadde laget det hele.

Nå skal jeg snart på en god restaurant og spise middag sammen med Georg. Vi fant ut at det hadde vært godt i dag…

På planene i morgen. Er et møte med  sjåføren fra turen til Ubud. Jeg vil be ham om en pris å være tilgjengelig for meg hver dag i resten av oppholdet. Tiden er inne for å bli litt mer fleksibel. I tillegg skal jeg møte sjefen for spaet. Jeg vil gjerne ha en bedre deal siden jeg er en så god kunde 🙂

Ha en god dag der oppe …

Les videre →