Nå har jeg sittet i bilen på vei til og fra Ubud mange ganger. Vi drar ofte nær rush-tiden, og på veien er alle menneskene som skal forskjellige ting. Det er fullt kaos, som nevnt tidligere. Der er motorsykler og mopeder med eller uten flere passasjerer. Ofte sitter barn helt ned i bleiealderen freidig mellom armene på far eller mor og titter oppmerksomt på trafikken og alt som skjer rundt om. Hastigheten er som regel 0-40km/t, men er man heldig kan man gasse på opp til 60km/t på fine veier. Ungene nyter vinden som blåser i håret.
Andre ganger sitter mor på med far og babyen sover på fanget hennes mellom dem. I dag så jeg en mor med stellebagen nesten dinglende på siden av skuteren, og babyen på fanget mens hun kjørte så fort hun kunne på det som i Norge tilsvarer en motorvei, dvs. mer enn ett felt i hver retning.
Helt uansvarlig spør du meg. Eller er det dét?
Georg sier til alle sine gjester med barn. Tillat dem ikke å kjøre moped her nede. Og som ansvarlige foreldre som er glad i barna våre, gjør vi ikke det. Nei, vi betaler heller en sjåfør for å bringe oss eller barna trygt dit vi skal.
OK. Man hva gjør du når måndeslønna di er rundt tusenlappen, og du aldri har utsikter om neo mer. Her nede finnes det ikke noe trygdekontor og statlig helsevesen slik vi er vant til. Dersom man havner på sykehus, betyr det gjerne et liv i fattigdom etterpå. Mange kvinner dør under fødsler, for føder du mange nok unger, er sannsynligheten stor for at barnet kommer feil ut. Det blir komplikasjoner og mor dør.
Slik luksus som keisersnitt og ultralyd kan man sannsynligvis bare drømme om. Også et sykehus å føde på er ikke noe alle kan regne med.
Så er det helsa ellers da. Havner du på sykehus, er løpet ofte kjørt rent økonomisk. Så man lever i utgangspunktet farlig hver dag. Det kan jo skje når som helst at man skader seg i den ville trafikken. Eller, kanskje lever man nærmere livet. I Norge blir vi tatt hånd om av systemet. Her blir du tatt hånd om av familie og landsbyen.
I Norge bruker vi barnevogn, babysete i bilen og selvsagt hjelm på hodet selv på trehjulssykkelen. Her er det umulig å bruke barnevogn (de eksisterer ikke). Det er uoppnåelig å ha egen bil, og det er ikke mulig å gå, så skal man fra A til B, må man bruke mopeden eller motorsykkelen hvis man har. Og skal man ha med seg barna, må de bare sitte på.
Til gjengjeld, så opplever barna att foreldrene bærer dem og holder rundt dem hele tiden. De har nærhet og felleskap. Og de ser mer harmoniske ut, i denne farlige verden, enn ungene som blir med foreldrene sine på Ikea eller kjøpesenteret i Norge.
I Norge fratar vi bana gleden av å sitte øverst i et tre og skue utover og ha følelsen av mestring av å ha klart å klatre så høyt, fordi vi er så glad i dem… Eller er det fordi vi vil spare oss selv for smerten det er å ta hånd om barnet som kanskje har skadet seg?
Det jeg håper å si, er at de er ikke dumme eller uansvarlige her. De har valgt å leve og gjøre det beste ut av situasjonen. Er man så heldig å disponere et kjøretøy, så bruker man det, og livet er farlig nok som det er her nede, så det å sitte på mopeden uten hjelm og med barnet sovende på fanget, er ganske småtteri i den store sammenhengen.
Det er bedre å leve, enn å hele tiden være redd …
PS. Jeg regner med at folk skjønner at jeg ikke mener at man skal sykle uten hjelm eller kjøre bil uten sikkerhetsbelte…
