Sitter og tar en tidligfrokost. Det vil si. Maten fra d’waroeng kommer ikke før etter 10, og så hadde jeg resten av papayaen i kjøleskapet. Skåret opp i biter på en fjøl og med dagen og macen foran meg, tenkte jeg å starte.

Jeg er privilegert som kan reise hit og bare være. Det er selvsagt en innkjøringsperiode hvor ting skal tilpasses, blant annet min døgnrytme og det praktiske rundt det å ha et nytt hus. Nå er i alle fall det viktigste på plass. Klesskapene er flyttet inn i og sengetøy, håndklær, kokekar, servise og bestikk er på plass. For ikke å glemme vannet. Jeg har en dispenser med sånn 19liters vanndunk på kjøkkenet. Den kan servere kaldt og varmt vann, men jeg bruker den foreløpig bare som dispenser og fyller vannflasker som settes i kjøleskapet. Det er jo kaldt uansett og nesten tomt, så hvorfor ikke la det kjøle ned vannet. Veldig praktisk med ferdige 1/2l flasker med kaldt vann. Passer fint å ta med seg og lett å huske å drikke fra så jeg ikke blir dehydrert i varmen.

Når det gjelder døgnrytmen, så kan jeg la kroppen bestemme litt. Vil den sove, så hvorfor ikke, og vil den våkne, ja så er det fantastisk å gå ut i nattemørket på verandaen. Se på måneskinnet og høre alle lydene av nattens skapninger. Det eneste er disse bikkjene. Det virker som det er en hel gjeng som farter rundt på tokt i natten. Som regel er det stille, men så skjer et eller annet, og da er det fult jubalong. Spesielt en liten spirrevipp (høres det ut som), det virker som han hundses med av de andre. Man kan tydelig høre hierarkiet. Hvem som er sjefen, hvem som lurer på hva som skjer, men bjeffer likevel for sikkerhets skyld, og hvem som er underdog (spirrevippen). Så forsvinner de alle og det er atter stille.

Nå er det ikke bestandig jeg bare skriver om Balinesiske opplevelser, om papaya og det jeg opplever her nede i det ytre. Mye oppleves også i det indre og er en stor del, om ikke den største, av min reise. Det vil derfor fra tid til annen komme kortere og lengre innlegg som beskriver mine tanker, og hva jeg er opptatt av. Jeg funderer på å legge dem i en egen blogg, men så kom jeg til å tenke på at for meg, så er det i aller høyeste grad en del av reisen og en del av det å være på Bali i 2013. Reisebøker og fortellinger om Bali generelt finnes det mye av, så min Baliblogg vil derfor bli noe annet…

Jeg blir sittende eller liggende og tenke. Det er mye tid til det, og jeg kjenner at det er godt. Jeg følger med på foredrag på TED. For eksempel, den lille afrikanske gutten som forteller hvordan har funnet opp en enkel innretning som skremmer bort løvene fra geiteflokken hans om natten. Arkitekten som lager skyskrapere i resirkulert papp. Damen som er blitt kvitt stemmene i hodet og hvordan hun gjorde det. Et helt annet perspektiv på forholdet mellom Iran og Israel. Om hvordan IKEA arbeider for å være en pådriver for bærekraft og har gått inn for 0-utlipp fra sin produksjon og virksomhet verden over.  osv osv. Det gir meg mange nye tanker og et helt nytt perspektiv på verden vi lever i. Et positivt og optimistisk syn. Verden er faktisk ikke som jeg i alle tider har trodd.

Jeg er vokst opp med et budskap om en verden som hele tiden er på vei nedover. Overbefolkning, mangel på ressurser, sult, krig, jordskjelv, naturkatastrofer og elendighet. Jo, det er alt dette, men det som sjelden kommer frem, er alt det positive som skjer. Og det skjer fort og det skjer overalt.

Aldri før har verden vært bedre å leve i for menneskene. Færre kriger, mindre vold, mindre sykdom og mindre elendighet. Barnedødelighet og mødredødelighet har sunket med 90% verden over det siste århundret og gjennomsnittlig levealder verden over har øket med 100%. Alt dette er stadfestet i ulike internasjonale rapporter som jeg har hørt om på mange hold, men som jeg dessverre ikke kan gi link til nå. Dette er ikke nyheter som klør i øret og gir massemedia oppmerksomhet, noe de trenger for å kunne leve. Katastrofer selger, gode nyheter gjør det ikke. Slik er vi innrettet fra naturen. Vi er programmert til å være fare og trekke vår oppmerksomhet mot den. Ellers ville vi ikke overlevd.

Dette instinktet gjør jo at man faktisk gjør noe med disse farene. Mens regjeringer verden over ikke klarer å enes om hva man må gjøre, begynner f.eks. ordførere og byplanleggere overalt å innføre bysykler og tilrettelegge for dette. Plutselig kan du i alle større byer nå låne deg en sykkel og komme dit du vil. Dette står ikke i noen transportplan, men har vokst frem fra grasrotas ønske om å kunne sykle i byen og å være miljøbevisste. Dette er bare et lite eksempel. Det finnes mange, mange fler. Visste du forresten at byen Masdar i Abu Dhabi, en av verdens største oljeprodusenter, bygges fra skratch til å være verdens første by med 0-utslipp og 0 bruk av olje. Her investerer en oljenasjon store ressurser i å være uavhengig av oljen. Jeg så på Skavlan i går og hørte på  Özz Nûjen, en svensk komiker fra Kurdistan som sa: Problemet med skandinaver er at politikerne ikke har visjoner og  mangler opposisjon i folket der det trengs. Alle er så enige …

Her bor vi i et av verdens rikeste land med alle de ressurser vi kunne ønske oss, og så finnes det ikke visjoner om hva vi skal gjøre??? Neida, vi må passe på oljefondet vårt slik at vi får penger når vi blir pensjonister….

Isteden kunne vi investere verdens beste skoler, verdens beste forskning og bygge et land med verdens beste infrastruktur og tjene så mye penger på annet enn olje at vi hadde fått vår pensjon allikevel. Dessuten vet vi lite om vår pensjonisttilværelse om 20 år. Akkurat som vi visste lite om smarttelefoner, wi-fi og internett for 20 år siden. Om 20 år vil det være helt vanlig med roboter som hjelper til med det vi ikke selv vil gjøre. Disse vil være så billige at de finnes overalt.  Hvilken dings vi da har med oss i lommen eller vesken eller svevende ved siden av oss, siden det er vanskelig å forstille seg, vil være flere tusen, kanskje millioner, ganger kraftigere enn dagens smarttelefoner, med en regnekraft og kapasitet som får dagens superdatamaskiner til å blekne. Hvordan kan jeg påstå noe slikt? Jo det er bare å følge Moores Lov som sier at regnekraften til datamaskiner fordobles hver 24.måned.  Dette er en eksponentiell funksjon. Den stiger sakte først for så å gå rett mot uendelig etter en hvis tid. Datamaskiner har nå eksistert så lenge at vi har kommet nær punktet hvor kurven over regnekraft og kapasitet skyter i taket. Dette gjelder forresten  annen teknologi også, som nanoteknologi, kunstig intelligens, robotteknologi og annet mm. Punktet kalles Technological Singularity og vil skje rundt 2035.

Den grønne kurven viser hvordan en eksponentiell kurve øker først veldig forsiktig, før den plutselig skyter i været, dvs. veksten øker eksponentielt slik teknologien nærmer seg singularity. (Tallverdiene er ikke relevante.)

Nå kaller jorden. Jeg har fått frokosten og dagen skal begynne. Gusti og hans datter er her og venter på at vi skal dra. Skal se på møbler i dag.

Ha en fin dag