Hei. Tenkte jeg bare skulle formidle litt morgenstemning fra Bali. Jeg våkner tidlig og har begynt å la det være med det. Det vil si, det er like greit å stå opp. Så beveger jeg meg ut på verandaen og inntar desserten fra gårdagens middag. Det vil si. Jeg pleier å ta frukten på morgenen i  stedet for etter middag på kvelden. (Det bidrar til mindre toalettbesøk i løpet av natten). Kanskje litt for privat den kommentaren, men slikt må jo jeg tenke på, og da vet dere litt mer om min tilværelse…

Tilbake til morgenstemningen.

I dag er det sol og blå himmel. Temperaturen er upåklagelig, rundt 26 grader. Det er litt mer vind på formiddagene nå, og det er bra, for det holder fluene borte. I Mangosesongen, som er nå, er det mye fluer som er utrolig irriterende. Et annet enkelt råd, som merkelig nok gjør susen, er å tenne stearinlys på bordet. Så når myggspiral holder myggen borte om kvelden, er det stearinlys som virker bra mot fluer på dagen. Så har jeg jo fluepapir da. Da får de i alle fall sin straff. Fluer som plager en dømmes til døden og jeg merker en viss skadefryd når de setter seg fast på papiret. Ille å ha slike følelser? OK, men de er der…

Men kombinasjonen fluepapir og vindkast er ikke alltid like heldig. For fluepapiret har en tendens å lande med limet ned. Da er det plutselig blitt et gulvfangepapir. Gulvet sitter virkelig fast. Eneste måten å fjerne limet fra flisene (som jeg har lært) er å bruke olje. I kjøleskapet har jeg en flaske olivenolje som kommer frem når dette skjer.

Ellers har jeg begynt å planlegge utleie av huset mens jeg er borte og jobber med en annonse på TripAdvisor sin Holidaylettings. Det når et veldig stort publikum og kommer alltid høyt opp på Google. Dessuten har de alt med booking og betalig automatisk innlagt i tjenesten. I det hele tatt er det verdt et forsøk.

Men jeg har ennå ikke sagt noe om morgenstemningen som jeg skulle. Da får bildet tale for seg selv.

Ha en god dag

🙂

Det er ganske sentralt å lære seg å telle når man skal lære et nytt språk. Derfor dette innlegget. Da får jeg liksom repetert systemet. Det som er vanskelig, er at tallene har så rare navn. De kan ikke assosieres med noe kjent. (Akkurat som syv eller åtte ville gjøre det for en Indoneser).
Her er tallene i alle fall fra 1 til 10 :

Så kommer tallene fra 11 til 20 :

Så går vi videre oppover i rekken :

Legg merke til systemet. Ett hundre er derfor seratus, to hundre dua ratus, tre hundre tiga ratus osv. opp til tusen, som er ribu.

Tro det eller ei, ett tusen er seribu, to tusen dua ribu osv. osv.

Hundre tusen blir som ventet ratus ribu eller ett hundre tusen, seratus ribu.

Når vi kommer til million, som det er mye av når det handler om penger her nede, heter det bare juta.

Men her blir systemet litt annerledes. Én million er satu juta, to millioner dua juta osv.

Når vi skal teste ut det hele, kan vi jo ta et tilfeldig tall som

1 795 352
Satu juta tujuh ratus sembilan puluh lima ribu tiga ratus lima puluh dua

Én million syv hundre og nittifem tusen tre hundre og femtito…

Vel, jeg må sjekke dette med en innfødt, men de vil i alle fall forstå tallet.

Nå kan dere jo øve på noen enkle tall:
4 532 177
890 234
284
64 562

🙂

Sånn føles det i hvert fall noen ganger. Som nå, når jeg blir avbrutt av å bli syk. Jeg har jo visse planer og forventninger som da skjærer seg, og dét er frustrerende og vanskelig. Men så endrer jeg perspektiv og trekker meg litt unna slik at jeg ser det hele på større avstand. Jeg begynner å tenke over hva jeg har oppnådd, og da blir det tydelig at realiteten faktisk er omvendt. Det er to skritt frem og ett tilbake. Men i dét tilbakeskrittet er der, føles det noen ganger som om verden raser sammen og at alt er håpløst og innsatsen tidligere er forgjeves.

Så slår det meg …

Hvert hjerteslag er jo slik. Hjertet trekker seg kraftig sammen og presser blodet ut i kroppen. Så slapper det av og lar seg fylle av blod igjen. Noen muskler må slappe av og andre må ta over. Tenk deg da hvis du er hovedmuskelen som ska presse blodet ut i kroppen. Plutselig må du bare hvile og la andre overta en stund. Et tilbakeslag som er frustrerende hvis du ikke ser det store bildet og hviler i det faktum at dette er en naturlig og nødvendig del av pulsslaget.

Alt liv pulserer. Slik vil også våre dager være en veksling mellom aktivitet og hvile. Det er ikke alltid jeg husker på det. Da må noen ganger kroppen ta over og tvinge meg til denne hvilen. Detter er ikke to skritt tilbake, dette er bare en del av pulsslaget. Jeg må passe på å se det store bildet og være der jeg er nå.

OK, nå er det tid for å ta det litt rolig og la pulsslaget gå sin gang…

Jeg fant dette på nettet som kom med noen fine tanker. Les dette: Growth Isn’t Always Linear: Two Steps Forward, One Step Back .

Ha en god dag
🙂

Jeg har laget en oppdatert versjon av kontaktsiden. Denne inneholder en postadresse som jeg tror virker.

Besøk siden

I går ( det skjer ganske ofte ) var det en invasjon av flygemaur på kjøkkenet etter mørkets frembrudd og fordi det hadde regnet. De tiltrekkes av lyset. Svirrer rundt, faller til bakken og mister vingene sine. Det er i det hele tatt et skue, og jeg pleier å skru på lyset i hagen og slukke i huset for at de skal drive å rote der ute isteden. På Balinesisk kalles de «Dedalu». Denne videoen viser en familie som fanger dem for å vise barna tror jeg.

Det blir som regel en omgang med kosten for å få gulvet rent for dyr og vinger før jeg legger meg.

Saken er den at de dukket opp mens middagen ble satt på bordet. Det var «Ikan Bakar», grillet fisk med mye bein, så det var ikke mulig å spise i mørket. Invasjonen var derfor ikke til å stoppe. Irritert klappet jeg igjen macen selv om det var noen flygemaur på tastaturet. De kan ha det så godt, tenkte jeg, og glemte det hele etterpå. Macen ble ikke brukt mer den dagen.

Tittelen på dette innlegget kommer av det som møtte meg når jeg åpnet macen i ettermiddag. Tastaturet var fullt av mikroskopiske maur som hadde funnet en skatt i løpet av natten/dagen. Nå er de fleste maurene borte. Fortsatt svirrer noen omkring på skjermen og tastaturet og lurer på hvor maten deres ble av. Men, men. Derav har jeg kommet til den slutningen, at macen ikke egner seg til å drepe innsekter ved å klappe igjen skjermen. I hvert fall ikke la de bli igjen der over natten.

🙂 Ha en god dag

PS. Var forresten på etterkontroll på sykehuset i dag. Legen sa at alt så veldig bra ut og at prøvene var negative…

Og med det nye året følger en helt ny utforming av Bloggen. Jeg markerer 2014 ved å starte en helt ny Blogg, nemlig Bali2014. Har jo vurdert om jeg bare skulle endre litt på utseendet, men hvorfor ikke ta utfordringen å bruke et helt nytt tema med en  totalt ny layout i WordPress? Den er ikke helt ferdig flyttet over ennå, så ha litt tålmodighet med enkelte detaljer. Men skal jeg vente med innlegg til alt er ferdig, blir det lenge til 🙂

Dere som abonnerer på Bali2013 blir automatisk overført til Bali2014.

Det er så lett å holde fast ved det gamle og kjente. Vil ikke bytte mobiltelefon. Vil ikke lære den nye måten å bruke Facebook på. Vil ikke begynne med nettbrett eller bli kjent med et nytt sosialt medium… I det hele tatt. Ting var mye bedre før. Jeg klarte meg. Hvorfor skal jeg bytte???

Vel, svaret er vel at jeg lurer bare meg selv. Mennesket er programmert til ikke å ville ha forandring. Det ligger i våre instinkter fra den gang enhver forandring betydde fare. Det gjør det ikke lenger. Tvert om. Nå lever vi i en verden som forandrer seg hele tiden, og mye fortere enn før, og faren er det motsatte, å ikke ville forandre seg. Derfor har jeg valget mellom å sette meg selv på sidelinjen og sakte svinne hen, eller å være med på kjøret med det jeg ønsker, og selv holde i rattet. Hva ønsker jeg da?

Jo. Jeg ønsker å ha kontakt med omverdenen.  Dette kan være barn, barnebarn og kanskje til og med oldebarn. Det kan være samfunnet generelt, en arbeidsplass og kollegaer eller venner. Driver jeg en virksomhet, må jeg ha kontakt med mine kunder, og selger jeg noe, må kjøperne kunne kjøpe det jeg har. Da har jeg ikke annet å gjøre enn å svelge kamelene, bøye nakken og melde meg på karusellen. Jeg må ut av komfortsonen og tvinge meg selv til å ta i mot utfordringene. Gleden er jo stor når jeg til slutt greier det.

Barnebarn og oldebarn bryr seg ikke om at man er klossete i deres verden, men de setter veldig pris på at man er der. En ting er i alle fall sikkert. Vi må komme til dem og  ikke omvendt.

Så er det andre aspekter ved det hele. Vi vil leve lenge, holde oss unge og passe på at kroppen og hjernen ikke forfaller. Har man passert ca 30år i livet, vil dette by på en utfordring enten vi vil det eller ikke. «Use it or loose it» er et grunnleggende prinsipp som våre kropper følger. Det skal ikke lange tiden i sykesengen til før man faktisk må lære seg å gå på nytt. Det samme gjelder hjernen og nervesystemet. Dersom vi ikke konstant utfordrer den, vil den ubønnhørlig bli nedbrutt. Alt som ikke brukes, blir resirkulert i kroppen.

Derimot. Dersom vi faktisk bruker den, til å oppleve noe nytt, lære noe annet osv, vil det dannes veksthormoner i nervesystemet og stamceller vil begynne å forme seg i hjernen hele livet. Derfor er det aldri for sent å begynne med noe nytt. Hjernen har faktisk evnen til å fornye seg helt til vi dør. Da er vi faktisk så velsignet i vår tid, at vi hele tiden vil kunne lære noe nytt bare ved å henge med.

Når den første telefonforbindelsen i Norge ble demonstrert, sa man følgende: «Jo da, den er fin og imponerende, men hva skal vi med den???»

Tenk på det neste gang du vurderer å gå over til smart-telefon eller noen utfordrer deg til å lære noe nytt i vår digitale hverdag.

Ha et godt nytt år

🙂