Sånn føles det i hvert fall noen ganger. Som nå, når jeg blir avbrutt av å bli syk. Jeg har jo visse planer og forventninger som da skjærer seg, og dét er frustrerende og vanskelig. Men så endrer jeg perspektiv og trekker meg litt unna slik at jeg ser det hele på større avstand. Jeg begynner å tenke over hva jeg har oppnådd, og da blir det tydelig at realiteten faktisk er omvendt. Det er to skritt frem og ett tilbake. Men i dét tilbakeskrittet er der, føles det noen ganger som om verden raser sammen og at alt er håpløst og innsatsen tidligere er forgjeves.

Så slår det meg …

Hvert hjerteslag er jo slik. Hjertet trekker seg kraftig sammen og presser blodet ut i kroppen. Så slapper det av og lar seg fylle av blod igjen. Noen muskler må slappe av og andre må ta over. Tenk deg da hvis du er hovedmuskelen som ska presse blodet ut i kroppen. Plutselig må du bare hvile og la andre overta en stund. Et tilbakeslag som er frustrerende hvis du ikke ser det store bildet og hviler i det faktum at dette er en naturlig og nødvendig del av pulsslaget.

Alt liv pulserer. Slik vil også våre dager være en veksling mellom aktivitet og hvile. Det er ikke alltid jeg husker på det. Da må noen ganger kroppen ta over og tvinge meg til denne hvilen. Detter er ikke to skritt tilbake, dette er bare en del av pulsslaget. Jeg må passe på å se det store bildet og være der jeg er nå.

OK, nå er det tid for å ta det litt rolig og la pulsslaget gå sin gang…

Jeg fant dette på nettet som kom med noen fine tanker. Les dette: Growth Isn’t Always Linear: Two Steps Forward, One Step Back .

Ha en god dag
🙂