Dette kunne gått riktig galt, spør du meg. Når jeg skulle ta på meg shortsene, tråkket jeg på denne her som hadde gjemt seg i buksa. Bare tenk hvis jeg ikke hadde tråkket på den.
Det ble et sting under foten. Jeg ringte Ben for å høre om det kunne være farlig. Man vet jo ikke med tropiske insekter. Made, kona til Ketut, kom over for å sjekke og anbefalte bare å bruke Aloe Vera på stedet hvor jeg var stunget. Noe jeg gjorde, og på kvelden kjente jeg ikke noe mer….
Ha en god dag
🙂
Er den ikke vakker der den seiler over flisegulvet? Hvor han skulle, vet jeg ikke, men han fikk en tur ned i bedet i stedet…
Ha en god dag.
🙂
Kan det gjelde selve livet også?
Det er et kjent prinsipp når det gjelder kroppens funksjoner og hjernen. Nervesystemet og kroppen luker bort det som ikke brukes for å gi plass til det som brukes. Derfor blir folk veldig svake av å ligge på sykehus, og må trene opp vanlige funksjoner som gange, å reise seg og stå osv. etter en periode av inaktivitet.
Men kan dette også gjelde det å leve, å ville, å gjøre? Som regel tenker vi at det er noe vi skal gjøre når dét og dét skjer, eller er gjort. Det er en gang i fremtiden… Noe som kommer… I mellomtiden lever vi i en unntakstilstand. Det gjelder bare å stå på eller holde ut til fremtiden er her, til dét har kommet eller blitt virkelig.
Problemet er at fremtiden aldri kommer, for da er den plutselig blitt nåtid, og hvis jeg ikke kan leve NÅ, vil jeg heller ikke kunne det i nået som kommer.
Så dagens tanke for meg ble dette, at det er nå jeg lever. Jeg må bare passe på å faktisk gjøre det…
Jeg snakker her om maur. En utrolig skapning, og her finnes den i alle varianter. Søler du en dråpe med noe søtt på gulvet, så er det i neste øyeblikk forvandlet til en liten øy av mikroskopiske maur som tar seg av oppryddingen. De minste er så små at man ikke kan se hvordan de egentlig ser ut.
Det som slår meg er at de er levende og derfor består av celler, ulike organer, et nervesystem og ikke minst vann. Når de er så mye mindre enn en vanndråpe, og du samtidig vet at vannet i en dråpe fordamper på et blunk, er det veldig imponerende at de kan leve i varmen og til og med i sola.
De forlater hjemmet sitt, tuen (jeg vet de ikke har maurtuer her, men det er et begrep vi kjenner igjen), og tilbakelegger en avstand som tilsvarer flere millioner ganger deres kroppslengde. De finner og henter en mikroskopisk bit «mat» og bringer den tilbake til tuen, for så å begynne på nytt. Helt utrolig …
I går ble hele kjøkkengulvet fylt av de litt store maurene. Når jeg sto opp var gulvet tomt, så når frokosten kom, var jeg tilbake på soverommet og hørte jeg bare et rop om ett eller annet på kjøkkenet. Når jeg kom ut var de overalt. Wayan feide dem bort, men de kom bare kravlende tilbake av en eller annen grunn.
Svaret var i følge Wayan, Baygon. Det skrekkinnjagende sprayboksen som av og til hentes av Rati. Jeg kunne ikke finne den, så jeg tekstet henne og spurte om hun kunne hjelpe meg. Hun dukket opp, hentet boksen og begynte å lete etter hvor de kom fra. Når maurstien var avslørt, satte hun, med innbitt blikk og stor handlekraft, en stopper for videre invasjon med en effektiv mur av insektmiddel sprayet langs kanten av verandaen.
Men tilbake til disse skapningene. De er overalt og i alle størrelser, og de gjør en utrolig renoverings jobb. Her om dagen prøvde de å gå ut med søpla, men måtte gi opp å løfte på søppelbøtta…
Mest imponerende er kanskje deres evne til å ha tro på seg selv og hva de kan få til. Her om dagen vandret det freidig en sommerfuglvinge over verandaen. Den hadde blitt oppgitt som lite spiselig av Gekkoene den natten, og lå igjen på soveromsgulvet om morgenen. Men denne karen hadde funnet dagens skatt og var på vei hjem til tuen med den 🙂
Et eller annet visdomsord sier, at du hvis du noen gang føler deg liten og betydelsesløs i verden, tenkt på en gang du har prøvd å sove med en mygg i samme rom…
🙂
Han prøvde fortvilet å komme inn til henne, men måtte gi opp til slutt …
Og hun kunne ikke annet enn å se ham forsvinne …
Å være vitne til dette dramaet fikk meg til å tenke…
Hvor heldige er vi ikke når vi kan leve våre liv uten slike umulige barrierer…
Dette er en fleip. Men det er jo ganske tankevekkende når 22 grader ute oppleves som kaldt. Det har vært noen dager med kjølig temperatur om morgenen. Frisk luft og klar himmel. Dagene er stort sett passe temperatur, men noen ganger ekstremt varmt. Men jeg tenker ikke så mye over det lenger. Og DET synes jeg er et stort fremskritt.
Tilværelsen med regn og varme har blitt normal for meg. Nå må det sies at jeg beveger meg ikke ut når det regner. Selv med aldri så mye assistanse og paraply, blir jeg søkkvåt.
Håper dere får en fin dag der oppe. Ville bare fortelle at det er ikke bare dere som syns det er kaldt…
🙂
