Ville bare si at i morgen begynner tilpasningen med sidevogn…

Jeg beveger meg nå et stykke utenfor komfortsonen, hva nå den er. Jeg er jo fra før komfortabel med å reise til andre siden jorden og starte et liv her halve året om gangen.

Så neste trinn nå, er å bli mere selvstendig. Slik det er nå, er jeg avhengig av andre for å dra noe sted, og når jeg drar noe sted er det alltid vanskelig å vite hva jeg vil / skal. Hvorfor? Jo fordi det er fint å se seg rundt, og tenke seg litt om før man bestemmer noe.  Jeg har derfor ikke sett meg rundt på Bali i det hele tatt. For det er alltid hva andre tror jeg vil se, som jeg ser.

Planen er derfor å sette en sidevogn på motorsykkelen jeg nettopp har kjøpt 🙂 I sidevognen vil jeg transportere rullestolen og så vil jeg kjøre selv (men det har jeg jo allerede fortalt). Dit jeg vil, når jeg vil og uten å måtte betale en sjåfør…

Jeg har skaffet meg internasjonalt førerkort før jeg dro ned denne gangen.

Nå ville jeg bare vise min nye sykkel 🙂

Det fikk jeg høre i går. Her er historien:

Jeg ønsker meg en motorsykkel med sidevogn. Sidevognen blir tilpasset slik at den kan transportere rullestolen mens jeg kjører. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne, inntil Heleen (en god venn fra Holland som bor her) sier at jeg bare kan spørre på «Ubud Community» gruppen på Facebook. Det gjorde jeg sellv om jeg var ganske lunken til om dette var veien å gå.

Få timer senere strømmet det inn kommentarer til mitt innlegg. Folk ville virkelig hjelpe meg. Det resulterte i to fruktbare kontakter. Den ene dukket opp med både en motorsykkel til salgs (Akkurat slik jeg har sett for meg, Honda Scoopy), og mekanikere som kan gjøre jobben.

Den andre kom på kvelden, og viser seg å arbeide med tilpasninger av motorsykler. Han ville lage en skisse og gi et prisoverslag og bare bruke originale deler, mens de første mekanikerne heller så for seg noe hjemmesnekret.

Jeg ble helt paff og satt litt tilbake for da hadde jeg plutselig masse avgjørelser å ta om hvilken sykkel jeg skulle ha og om tilbud på sykler og hvor mye de koster, pruting mm. Heldig vis fikk jeg noen gode råd av Maliani. Do not «buru-buru», then the price will be more expensive. Slapp av og ikke stress. Ser selgeren at du har dårlig tid og er ivrig, blir det dyrere :-)…

Så jeg klarte å slappe av til slutt, og venter nå på skisse og pris fra nummer 2, og at nummer 1 eventuelt kommer med et bedre tilbud på sykkelen han kom med, som jeg likte.

Det var han som sa «Good Karma» når Kadek dukket opp med mat og han skjønte at jeg har mange venner som hjelper meg her nede. Det at så mange er positive til meg, var vist et tegn på at min Karma var god. Jeg tar det som et kompliment…

Nummer 1 sendte fort et bilde for å verifisere hva jeg ønsket, og ganske riktig. Funksjonen er omtrent akkurat det jeg vil ha, selv om jeg satser på en mye penere og mer forseggjort design selv.

Prisen for det hele (motorsykkel og arbeide)?

Jeg regner med å bruke ca NOK 10000.-  på dette prosjektet. Jeg har allerede skaffet meg internasjonalt førerkort, og en ny hjelm koster ca 150.- …

Fortsettelse følger. Ha en god dag.

🙂

🙂 🙂

Da har jeg kommet ned til Bali igjen. Det er gpdt å være tilbake, og ny under nye omstendigheter. Denne gangen trenger jeg ikke å «leve meg inn», men kan starte direkte å være her uten å måtte tilpasse en masse på forhånd.

Et halvt år hjemme har lært meg mye og satt meg i et nytt modus. Jeg tror jeg nå kan leve 100% både her og der. Første delen av tiden i Norge, var mine tanker og min oppmerksomhet her, slik at livet sto litt stille. Det ble mye bedre i siste halvdel, slik at jeg når jeg kommer tilbake 1 april, vil kunne være i Norge med hele meg.

De siste 2,5 ukene før jeg reiste var Maliani på besøk hos meg på Eidsvoll, mens Kristin var på ferie i Kenya. Dermed fikk jeg selskap på reisen ned igjen, og nå arbeider vi sammen daglig. Hun er mine bein og armer, samtidig som hun også hjelper meg med maten, elektrostimulering (trening av dårlige muskler ved hjelp av TNS) mm. Vi er et  team som fungerer bra sammen.

I Norge fikk hun en liten smakebit av landet vårt og høsten, og fikk sett hvor jeg har vokst opp og bodd i Oslo. Vi rakk noen få besøk (David André og Marie i Trondheim, familie på Romerike mm) og fikk med oss Vigelandsparken i flott høstvær, samt utstillingen til Malvin. Tiden gikk utrolig fort, og snart satt vi på flyet til Bali.

Her er hagen grønn og i full blomst. De fleste palmene har nå friske blader, mens kokospalmen fortsatt har  noen gamle blader som skal byttes ut. Det har visst vært tørt her siden april, men det bærer ikke preg av det. Regnet kom visst dagen før meg.

På flyplassen sto hele familien til Maliani og ventet. Det måtte to biler til for å transportere oss alle hjem til henne før jeg satte kursen til Ubud med Ketut Sabar bak rattet.

Vi stoppet for litt mat på d’Waroeng, hvor Kadek og Royan var, før vi dro ned til huset i gang BCC.

Her ventet Rati, Sutama og Eka på meg. Huset så helt uberørt ut etter 1/2 år med utleie (Jeg var forresten omtrent fullbooket gjennom airbnb.com). Rampen og dusjgulvet var nyoljet og det var en flott dekorasjon på kjøkkenbordet.

I dag drar jeg til Horizon en liten tur og hilser på…

Alt i alt, det var godt å komme ned til alt sammen og alle gode venner jeg har her. Hjemme, har jeg har en fantastisk familie, hvor Kristin, Maria Katarine og David André hjelper meg å få oppleve og gjennomføre alt dette. Men aller mest Kristin. For uten hennes store støtte og hjelp, hadde ikke dette vært mulig.

Jeg vil fortelle litt om planene denne gang, men ser at det får bli i en annen post.

Ha det fint…