Bildene taler vel for seg selv…
Ha en god dag
🙂
Solnedgang med venner
Månedlige arkiver: november 2014
Keep in a cool, dry place
What ???
Ikke å Bali i alle fall.. tenkte jeg. Det tror jeg ikke finnes. Kanskje Australia.
Jeg kjøpte noe kosttilskudd i går og leste på pakken hvordan den skulle oppbevares. Nå har regntiden endelig begynt, og når det først regner, er Bergen rene ørkenen.
Så det å finne et tørt sted er ikke lett, og skal det være kjølig er kjøleskapet eneste alternativ og det blir fullt av kondens så fort det kommer i kontakt med luften utenfor.
Jeg får bare satse på at den holder den tiden den er i bruk…
Ha en fin dag
🙂
Å bli lenger på Bali
Det er slik at man bare får 60 dagers turistvisum til Indonesia. Men det kan forlenges med en måned om gangen. Dette koster selvsagt penger og er sikkert en god inntektskilde som setter mange i sving, både folk som hjelper deg med alt papirarbeidet og funksjonærer på immigrasjonskontoret.
Nytt for denne gangen er at man skal ta bilde og registrere fingeravtrykk. Jeg måtte derfor til fotografen å ta et passbilde med rød bakgrunn (ikke spør hvorfor rød) i formatet 4x6cm. Dette skal visst gjentas hver gang, akkurat som om fingeravtrykk endrer seg veldig fra måned til måned.
Min agent sørger for alle papirer, søkte for meg, og fikk vite at jeg kunne møte på immigrasjonskontoret i går kl 9:00 på morgenen. Jeg skulle kle meg pent og oppføre meg høflig sa han. På spørsmål om jeg kunne bruke pene shorts, fikk jeg beskjed om at det skulle være langbukser.
Kledd til fest med penbukser, sko og til og med strømper dro vi til kontoret og ble møtt av en sal fylt med personer i kø. Det var sikkert 4 typer kølapper og hvert nummer kom på en storskjerm i enden av lokalet mens en kvinnestemme sa nummeret på indonesisk og hvor vedkommende skulle. Litt av et maskineri, og for en støy. Men det virket i alle fall velorganisert.
Etter en liten stund, dukket Ketut Punia, min agent, opp og ledet meg bort til der kontoret for fotografering og fingeravtrykk var… i 2 etage – uten heis – og uten noen som virket villige til å ville løse situasjonen.
Vel, Ketut gjorde sikkert dette med vilje. For det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse.
Han forsvant opp på kontoret og fikk dermed funksjonæren til å komme ned og innse hvor håpløs situasjonen var, og dermed gi Ketut tillatelse til å ta bilde av meg (som bevis på at jeg faktisk hadde vært der og brukte rullestol). Fingeravtrykk slapp jeg.
Vi får se om jeg må dit in persona neste måned også. Jeg vet ikke hva Ketut får til.
Ha en god dag
🙂
London Bridge 33 år siden
Jeg vil med dette gratulere min kjære kone med 33 års forlovelsesdag.
I 1981, en regntung novemberdag forlovet vi oss på London bridge med ringer vi hadde kjøpt brukt i en gullsmedforetning lengst inne i gull-strøket i London. 22 karat skulle det være, og det ble det. Ringene ble tilpasset hos gullsmeden mens vi spiste litt på en kneipe like ved.
Senere tro vi til London bridge (i dag, en helt vanlig betong bru), forlovet oss og feiret det hele på en pub like ved.
Gode minner
Takk for mange fine år, Kristin…
Ha en fin dag
🙂
Kenya in Bali
Nå er de endelig på plass. De fine maleriene fra Kenya jeg fikk av Kristin til bursdagen.
Her om dagen dro vi til et lokalt rammeverksted og fikk spent dem opp. Jeg hadde i tillegg en poster jeg gjerne ville ha opp også. Den har noen gullkorn det er verdt å reflektere over.
Ha en fin dag
🙂
Ikan Goreng
Kunst kan være så meget, også mat kan gi inspirasjon. Som ømheten som vises i dette bildet:
Så har jeg endelig fått kontroll over pumpe og lys i bassenget. Jeg fikk installert brytere som jeg kan betjene (eller gjestene mine) slik at man kan starte pumpen og slå på/av lyset når man vil:
Ha en god dag
🙂
Da kom regnet
Endelig begynte det å regne. Aircondition er slått av 🙂
Det har vært skyer på himmelen noen dager, men nå tror jeg det er mer alvor. Det skulle jo vært regntid for flere uker siden. Temperaturen er behagelig og det kommer av og til en forfriskende vindpust.. I det fjerne buldrer torden…
Nå er sandfilteret i bassenget skiftet. Litt forskjell på sanden, eller hva?
Hver dag bader en flokk fugler i bassenget mitt. Jeg prøver å få tatt et bilde, men de flyr med en gang jeg løfter opp kameraet…
Ha en fin dag …
🙂
Glass
Mange lurer på om jeg snart lager glass igjen. Og svaret er at jeg har så vidt begynt. Denne gangen skal jeg opp et nivå, og for meg blir opplevelsen å få til mindre enn sist gang. Sant …
Jeg fikk en veldig inspirerende start for snart 2 år siden, og greide å lage mange objekter som til og med imponerte meg. Har jeg laget disse?
Det å nå gå opp et nivå, innebærer ikke å lage flottere ting, men at jeg får mindre hjelp underveis. Det har ført til 2 hele dager og mange glass som bare er kastet, enten ved at de gikk i bakken, sprakk, eller generelt var mislykket.
3 dje. dagen fikk jeg til 3 objekter som begynner å ligne noe. «Fiks det som er feil…», sier Ron og står og ser på og gliser mens jeg kjemper med å få glasset til å adlyde.
Jeg begynner å skjønne noen prinsipielle ting: Vær rask. Etter noen sekunder er glasset for kaldt og stivt. Da kan du ikke lide av beslutningsvegring. Du må vite hva du vil og hvordan få glasset til å lystre.
Da skjønner dere som kjenner meg godt, at jeg har en aldri så liten utfordring. Jeg har nemlig for vane å være litt treig og ha beslutningsvegring.
Men… Det går fremover og i dag blir det forhåpentligvis noen glass det går an å bruke.
Forresten så fungerer kjølevesten utmerket og var en god investering…
Ha en god dag
🙂
Å gjøre livet verdt å leve…
En tanke som stadig har dukket opp i det siste. Det åpner for refleksjoner. Hva i livet mitt er det som betyr noe og gjør det verdt å leve?
Jeg har så lett for å leve i fremtiden. Bare det og det skjer, men stadig blir jeg minnet om at det er her og nå som betyr noe.
Jeg bruker et minutt ekstra på å virkelig se på orkideen som blomstrer. Jeg stopper opp av og til og prøver å oppleve der jeg er akkurat da, som for eksempel i svømmebassenget og sola varmer godt, men siden jeg er i vannet blir den ikke for sterk.
Men det store spørsmålet for meg ender alltid opp med: ”Hva er det du vil?”. Jeg så at det var det jeg også skrev første gang jeg var her nede ”What do you want?”. Jeg er litt missunnelig på folk som har hatt en retning og et mål i livet, noe som har drevet dem. Det har jeg alltid manglet. Derfor har jeg venner som jeg ser har oppnådd ”noe” i form av at de har kommet dit de ville. Men frågan det koker ned til, er vel: ”Er de lykkeligere og mer fornøyd for det?”
Svaret er nok for det meste nei, dersom de ikke lever i øyeblikket og kan glede seg over det.
Så hva gjør jeg?
Akkurat nå, ramser jeg opp for meg selv alt jeg har oppnådd og hva jeg har, og da ser jeg at listen er veldig lang. Ved å gjøre dette er jeg jo automatisk tilstede i ”nuet”, for ellers er det vanskelig å se hva jeg har ”Nå”.
Så er det mange ting dit jeg er på vei og som jeg ønsker å oppnå, men de er jo faktisk ikke reelle før jeg faktisk har dem på lista over hva jeg har nå. Så jeg får la dem være der framme som rettesnorer eler kompass, og ikke gi dem større plass enn det. Det er jo mye bedre å være opptatt av noe reelt enn noe som ikke eksisterer.
Så en inventarliste, eller status som noen kaller det. ”Count your blessings”. Kall det hva du vil, bare du gjør det, for da er du jo tilstede…
Nå har jeg tenkt litt og kommet frem til en egenskap som jeg har og som jeg trives med. Jeg vet ikke om det kan brukes til noe større i livet, men det er tydelig at dette gjør jeg av meg selv uten å planlegge eller å tenke. Det må jo være tegnet på noe i alle fall.
Jeg har tro på mennesker jeg møter og som vil bli møtt, dvs. de ønsker å prøve selv. Opp igjennom, når jeg startet mitt firma, ansatte jeg folk som i utgangspunktet ikke hadde kvalifikasjonene, men som under min coaching i dag er meget kompetente konsulenter på hver sin kant. Jeg vet dette fordi de har gitt meg gode skussmål på linkedIn.
Videre lærte jeg jo i sin tid, min kjære kone Kristin å ta regnskapet i mitt firma. I dag er hun økonomi- og administrasjons-sjef i et stort firma og er veldig dyktig på regnskap og administrasjon (nå er hun jo også oppvokst med en revisor til far, så det ligger nok i genene).
Her nede gir det meg mening å arbeide med mennesker som i utgangspunktet ikke har kvalifikasjoner, men har hjertet og viljen.
Derfor er det godt å arbeide med, og få hjelp av Maliani, Rati, Sutama, Kadek og Royan.
Enkle, normale mennesker som hjelper meg med noe stort, det å kunne være her og fungere …
Ha en god dag
🙂
Spiker
De bruker spiker istedenfor skruer.
Kjøkkenet blir oppgradert med noen nye hyller. På den måten kan jeg flytte det som står på benken bort og få det ryddigere og luftigere på kjøkkenet.
Her om dagen kom de og tok mål og vi bestemte hva som skulle gjøres. I dag mens jeg tok min morgendukkert, dukket de opp med ferdige hyller som bare skulle monteres.
Materialet er jo eksklusivt, nemlig teak eller et annet hardt treslag, og de bruker spiker til å sette ting sammen. Jeg blir fasinert.
Enhver som har spikret litt, vet at det er et hardt materiale, så de må slå ganske hardt. Det fascinerende er jo også at treet ikke sprekker. Jeg er så vant med at ting sprekker, hvis man spikrer uten å lage hull på forhånd, spesielt på lister av hardt tre som her.
Ha en god dag
🙂