Jeg får av og til besøk av flotte dyr, og benytter anledningen til å glede meg over å leve i tropene… Denne vet jeg ikke når var her, men jeg fant bildet her om dagen og tenkte at det må jo deles…
Ha en fin dag
🙂
Endelig begynner jeg å føle at det kan bli noe brukendes når jeg jobber med glass.
Jeg drar til Horizon 1-2 ganger per uke, hvor Wayan både lærer og hjelper meg.
Jeg har for lengst innsett at jeg har store begrensninger rent fysisk. F.eks. skal jeg lene meg litt til siden samtidig som jeg med presisjon skal håndtere verktøyet som former glasset. Jeg må da ofte ta et avbrudd midt i operasjonen, da jeg fortsatt har «sart» hud på hendene og armen slik at strålevarmen fra glasset brenner meg. I tillegg bikker jeg gjerne over da ryggen er for svak. Ikke noe særlig å stange pannen i glødende glass eller mot en glovarm stålpipe. Resutatet er at glasset blir for kallt (hardt) og må varmes igjen før jeg kan fullføre det jeg skulle. Dette tar tid. Men jeg lærer meg teknikker som gjør at jeg greier det for det, men som sagt, kan det av og til være behov for hjelp.
Resultatet begynner i alle fall å ta form av noe brukbart, noe jeg er veldig fornøyd med.
Ha en fin dag
🙂
Denne kameraten lå på verandaen min når jeg gikk ut av soverommet i dag. En ”liten” bille (så ut som en kakerlakk) på ca 5-6 cm. Den lå på ryggen og så ganske død ut. Har sikkert slitt seg ut ved å sirkle rundt lyset der ute på natten, og så krasjet i noe, for så å lande på gulvet.
Det er et eller annet med store insekter dvs. større enn en flue eller marihøne ell. Jeg kan ikke fordra dem annet enn å se på dem på trygg avstand. Der er jeg pysete. Jeg burde jo være mer nysgjerrig. Se nærmere på skapningen, men nei. Dyr som lever i vannet derimot, titter jeg gjerne nærmere på og tar på, men insekter …
Jeg lot den ligge og skulle hente en feiekost senere for å dytte liket over kanten. Dette var planen helt til jeg gjennom vinduet så den røre på seg. Tanken på å få en drukken bille sjanglende igjennom luften inn på mitt soverom, gjorde at jeg umiddelbart fikk fatt i kosten og raskt feide den ut i hagen.
Der nede på «gresset» tok jeg den i nærmere øyesyn, og så at den slett ikke var så motbydelig og skrekkinnjagende som den så ut der den lå med magen i været på verandaen.
Etter min daglige svømmetur, så jeg at den hadde forsvunnet, og det var greit for meg.
Ha en fin dag
🙂
Ikke å Bali i alle fall.. tenkte jeg. Det tror jeg ikke finnes. Kanskje Australia.
Jeg kjøpte noe kosttilskudd i går og leste på pakken hvordan den skulle oppbevares. Nå har regntiden endelig begynt, og når det først regner, er Bergen rene ørkenen.
Så det å finne et tørt sted er ikke lett, og skal det være kjølig er kjøleskapet eneste alternativ og det blir fullt av kondens så fort det kommer i kontakt med luften utenfor.
Jeg får bare satse på at den holder den tiden den er i bruk…
Ha en fin dag
🙂
Det er slik at man bare får 60 dagers turistvisum til Indonesia. Men det kan forlenges med en måned om gangen. Dette koster selvsagt penger og er sikkert en god inntektskilde som setter mange i sving, både folk som hjelper deg med alt papirarbeidet og funksjonærer på immigrasjonskontoret.
Nytt for denne gangen er at man skal ta bilde og registrere fingeravtrykk. Jeg måtte derfor til fotografen å ta et passbilde med rød bakgrunn (ikke spør hvorfor rød) i formatet 4x6cm. Dette skal visst gjentas hver gang, akkurat som om fingeravtrykk endrer seg veldig fra måned til måned.
Min agent sørger for alle papirer, søkte for meg, og fikk vite at jeg kunne møte på immigrasjonskontoret i går kl 9:00 på morgenen. Jeg skulle kle meg pent og oppføre meg høflig sa han. På spørsmål om jeg kunne bruke pene shorts, fikk jeg beskjed om at det skulle være langbukser.
Kledd til fest med penbukser, sko og til og med strømper dro vi til kontoret og ble møtt av en sal fylt med personer i kø. Det var sikkert 4 typer kølapper og hvert nummer kom på en storskjerm i enden av lokalet mens en kvinnestemme sa nummeret på indonesisk og hvor vedkommende skulle. Litt av et maskineri, og for en støy. Men det virket i alle fall velorganisert.
Etter en liten stund, dukket Ketut Punia, min agent, opp og ledet meg bort til der kontoret for fotografering og fingeravtrykk var… i 2 etage – uten heis – og uten noen som virket villige til å ville løse situasjonen.
Vel, Ketut gjorde sikkert dette med vilje. For det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse.
Han forsvant opp på kontoret og fikk dermed funksjonæren til å komme ned og innse hvor håpløs situasjonen var, og dermed gi Ketut tillatelse til å ta bilde av meg (som bevis på at jeg faktisk hadde vært der og brukte rullestol). Fingeravtrykk slapp jeg.
Vi får se om jeg må dit in persona neste måned også. Jeg vet ikke hva Ketut får til.
Ha en god dag
🙂
Jeg vil med dette gratulere min kjære kone med 33 års forlovelsesdag.
I 1981, en regntung novemberdag forlovet vi oss på London bridge med ringer vi hadde kjøpt brukt i en gullsmedforetning lengst inne i gull-strøket i London. 22 karat skulle det være, og det ble det. Ringene ble tilpasset hos gullsmeden mens vi spiste litt på en kneipe like ved.
Senere tro vi til London bridge (i dag, en helt vanlig betong bru), forlovet oss og feiret det hele på en pub like ved.
Gode minner
Takk for mange fine år, Kristin…
Ha en fin dag
🙂
Kunst kan være så meget, også mat kan gi inspirasjon. Som ømheten som vises i dette bildet:
Så har jeg endelig fått kontroll over pumpe og lys i bassenget. Jeg fikk installert brytere som jeg kan betjene (eller gjestene mine) slik at man kan starte pumpen og slå på/av lyset når man vil:
🙂
Endelig begynte det å regne. Aircondition er slått av 🙂
Det har vært skyer på himmelen noen dager, men nå tror jeg det er mer alvor. Det skulle jo vært regntid for flere uker siden. Temperaturen er behagelig og det kommer av og til en forfriskende vindpust.. I det fjerne buldrer torden…
Nå er sandfilteret i bassenget skiftet. Litt forskjell på sanden, eller hva?
Hver dag bader en flokk fugler i bassenget mitt. Jeg prøver å få tatt et bilde, men de flyr med en gang jeg løfter opp kameraet…
Ha en fin dag …
🙂