Å overvinne frykten

Posted by on okt 26, 2015
Å overvinne frykten

Her om dagen greide jeg det (*). Det er så mye jeg er blitt redd for uten å ha noen logisk forklaring. Men jeg må jo bare innrømme at det er det det er: Frykt, eller angst, eller hva man skal kalle det. Det er sikkert den følelsen noen sliter med som ikke vil kjøre inn i en tunell, eller ta heisen.

Men mye er gjort ved at jeg bare aksepterer at det er den følelsen jeg har akkurat nå, og spørre meg selv: «Vil jeg dette?», altså la den følelsen begrense meg.

Svaret kom jo ganske fort. Det er helt høl i huet at jeg skal la en følelse, som egentlig er irrasjonell, begrense kvaliteten på mitt liv. MEN, da måtte jeg jo også bare hoppe i det sure krypet.

Klokken er 0630 og jeg kler på meg og går ut til motorsykkelen som er parkert på parkeringplassen. Jeg tar av trekket, slår av en prat med Rati’s far som plutselig dukket opp, setter i tenningsnøkkelen og starter sykkelen.

Så merker jeg at tomgangen er litt svak så jeg gir den litt gass, uten å tenke på om parkeringsbremsen er på eller ikke, og at det er automat. Dermed bykser den frem og gir meg et dytt i siden 🙂

OK, bremsen settes på og den nye rampen blir senket. Jeg kommer ombord som en drøm. Modifiseringene jeg bestilte før jeg dro, gjorde susen. Nå kan je håndtere sykkelen helt alene…

Rampen er forlenget og hengslingen modifisert slik at jeg kommer ombord uten problem.

Rampen er forlenget og hengslingen modifisert slik at jeg kommer ombord uten problem.

Så var det det med frykten da. Jeg går av og på igjen, og bestmmer meg til slutt. Uten hjelm og med litt usikker manøvrering, kommer jeg meg ned på gaten, husker at det er venstretrafikk og inntar den humpete veien ned til BCC, «Bali Cultural Center». Tar en runde på parkeringsplassen og umper hjem igjen.

Utfordringen er å føle at jeg sitter støtt, når det er liten hjelp å få fra bena. Men det blir bedre, slik sist gang. Vel hjemme igjen, parkerer jeg, setter på parkeringsbremsen, slår av motoren og senker rampen.Helt problemfritt kommer jeg av selv, tar opp rampen, og legger på trekket.

Så skjønner jeg at det er lurt å ta ut nøkkelen FØR jeg går av, for nå var jeg parkert så nære veggen at jeg ikke kunne komme rundt å ta den fra siden. OK. jeg får lirket den ut under trekket og er fornøyd etter dagens innsats. Et lite skritt for menneskeheten, men et viktig skritt for meg. Om noen uker, når Ben og jeg ikke har gjester lenger, vil jeg starte med morgenturer for å øke aksjonsradiusen igjen….

Ha en fin dag 🙂

(*) Dette innlegget ble egentlig skrevet forrige søndag, men WordPress ville det slik at jeg mistet teksten når jeg lastet det fremhevede bildet. Jeg mistet litt motet og lot det ligge til nå…

6 Comments

  1. Kona
    oktober 26, 2015

    Igjen, gratulerer med dagen i dag :).
    Så håper jeg du får mange fine turer på motorsykkelen. Kanskje sammen med Maria Katarine og Julian også. Hils de så mye når de kommer i dag.

    Reply
  2. Laura
    oktober 26, 2015

    Gratulerer med dagen, Lars! Imponert av hvordan du skriver, og hvordan du takler både hverdagen og følelsene. Håper du får en fin dag og nyter øyeblikkene.

    Reply
    • Lars
      oktober 28, 2015

      Takk Laura. Det var gode ord å ta med seg. Hils og ha det bra.

      Reply
  3. Trond
    oktober 26, 2015

    Gratulerer med dagen! Eller skal vi si velkommen etter? Vi gamlinger som bor på Doyén merker de små engstelsene som kommer krypende og plutselig dukker opp, men dette taklet vi jo på strak arm så sent som i forrige uke!

    Reply
    • Lars
      oktober 28, 2015

      Takk. Ja, engstelser er til for å overvinnes vettu …

      Reply
  4. Inga Flikkeid
    oktober 29, 2015

    Jeg kjenner til det der. Turte ikke gå i parken her på kvelden da jeg flyttet hit. så jeg bestemte meg for å gjøre det endå. Og nå går det bra. Kram

    Reply

Leave a Reply