Her kryr det av liv

I fjor kjøpte jeg et gammelt koketrau i jern. Et slik du koker ris eller annen mat til 30 personer i om gangen. Det er jo litt rustent og bærer preg av tidens tann, men formen er vakker og det passet perfekt til en liten dam tenkte jeg.

Månedene har gått og det har stått litt skjevt oppå en stor blomsterpotte, men fylt ed sorte lavastein og vann. Det bare ventet.

Så var tiden inne. Trauet ble rettet på og igjen fylt med vann og steiner, men denne gangen ble også en liten akvariepumpe montert og koblet til en bryter på bryterpanelet til svømmebassenget. Den lille pumpen skal sørge for at myggen ikke benytter dammen til sin formering.

Plutselig en dag, dukker Rati opp med 3 store gullfargede Coi, og samme dag dukker Maliani og Sugianta (Han er en venn av Maliani og kommer og gir meg spesiell massasje noen ganger i uken) opp med ytterligere to sløraler og to små hvite ubestemmelige fisker. Nå var det plutselig fisksomt i bassenget. De to små hvite var veldig glupske og så ut til å ikke gjøre annet enn å spise.

Så noen dager senere kom Sugianta med kronen på verket, en lotusplante til å ha i midten av dammen. De hvite fiskene ble bare tjukkere og tjukkere, de tre første gullfiskene svømte rundt og rundt når man ikke så på, mens gjemte seg i skyggen av bladene til lotusplnanten når noen nærmet seg bassenget.

Slørhalene følte seg ikke helt hjemme i det lille samfunnet som var oppstått. Den ene tok livet sitt ved å hoppe ned på plenen og den andre bare sovnet inn. Trist, men slikt skjer.

Så hører jeg et overasket rop fra hagen. Maliani gikk for å mate fiskene og sørge litt over slørhalene som var blitt borte, da hun med fryd utbryter: «bebis».
Og ganske riktig, der svømmer et par små hvite yngel nede i vannet. Så de hvite fiskene var ikke tykke pga all spising, men på grunn av graviditet.

Akvaristen i meg våkner og jeg konstaterer at de hvite fiskene er av arten levendefødende tannkarper og i slekt med den vanlige akvariefisken «Platy»
Senere er flere unger blitt til, og da de nå har masse steder å gjemme seg, vokser de til hver dag som går. Kult.

Ha en god dag. 🙂

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik

Den gir seg ikke

Kameraten som stirrer ut av dekorasjonen jeg har på kjøkkenet kjører sitt løp for tiden, og det må jeg fortelle om. Men først litt om bakgrunnen til hele hendelsen.


Hver morgen lages det «Bali Butter Coffee», min egen utgave og tilpasning av «Bulletproof Coffee». Denne varianten bruker lokalt produsert og brent kaffe. Da har nyhøstede bønner blitt tørket og man har brent dem i en stor panne over gass-blusset. Der har man for hånd rørt i haugen med bønner inntil alle har fått den riktige farge og aromaen av kaffe fyller rommet. En prosess som tar flere timer.

Etter det knuses kaffebønnene i en stor mortel. Dette siktes og behandles helt til bønnene er blitt til et fint pulver. Tar jeg 1,5 teskjed med dette i en kopp og heller på kokende vann, har jeg øyeblikkelig velsmakende kaffe. Fersk, oganisk, fair-trade og kortreist. Den er «instant», den er god, og den er veldig praktisk, UTEN å være frysetørret.

Denne kaffen er svart og ikke brun slik du finner den i butikken. Den komersielle varianten er blandet med rispulver for å lage mere volum slik at produsenten kan tjene mer på intetanende forbrukere.

Den eneste «ulempen» med denne kaffen, er at det blir grums igjen i koppen slik at den må skylles før den vaskes opp. Så man drikker ikke til koppen er helt tom, og det kan anses som lite estetisk at det er grums i kaffen.

Men da spør jeg meg selv. Hva er ofret på lettvinthetens alter? Og hvem tjener peger på det?
Dersom du knuser kaffebønnene til pulver bruker du 1,5 teskjed pr kopp og du har 1/2kg kaffe i lange tider, mens kjøper du 1/2kg kaffe på butikke og skal brygge den, er det mye grut som havner i den grønne posen etter at kaffen er servert. Så det er mye bedre butikk i å male kaffen som filtermalt eller kokmalt og la mesteparten av kaffen forbli i gruten som kastes. Smaken på bali-kaffen er det ikke noe å si på i forhold til den kommersielle varianten. Det er bare det estetiske. Det er klart det betyr mye i mange sammenhenger, men til min private kaffekopp har det ingenting å si.

Så er det dette med frysetørret da, og her beveger jeg meg inn på et meget følsomt område. For alle har sine høyst forståelige grunner til å bruke dette. Det er lettvint. Det er lite søl. Du lager kaffe fort, og det smaker ok. Mange vil påstå det er mer enn godt nok. Greit nok. Dem om det. Jeg kjøper ikke frysetørret selv. Jeg drikker det når jeg får det servert, men her nede er jeg veldig glad for en kaffe som er like lettvint, smaker bedre og er lokalt produsert. Da er kostnaden med litt grums i kaffen når jeg har drukket ferdig, vel verdt det.

Hva er så «Bali Butter Coffee»?
Min lokale variant av «Bulletproof Coffee», hvor vi bruker den berømte Bali Coffee jeg nettopp skrev om istedenfor Bulletproof presskanne-kaffe. Av merkevare-beskyttelses-grunner har jeg derfor diktet opp mitt eget navn.

Til 2,5 dl vann, brukes 2,5 tskj. Bali kaffe, 2 spiseskjeer smør laget av melken til frittgående, gress-spisende kuer fra New Zeeland. 2 spiseskjeer «Bulletproof Brain Octane» MCT olje og en måleskje med Kollagen-protein (også dette et «Bulletproof» produkt). Det hele blendes i min forvarmede blender i ca 30 sekunder. En fin start på dagen, og jeg blir ikke sulten før ved lunsjtider.

Tilbake til vennen min på bildet. Jeg har jo tidligere snakket om vedkommende i flere innlegg. Jeg antar det er en hun siden hun gidder å komme tilbake til meg. Hun venter vel på et kyss slik at hun kan forvandles til en prinsesse. Men så desperat er jeg ikke. Du vet aldri hva slags prinsesse som dukker opp, og det er vanskelig å forvandle tilbake til frosk når endringen først er gjort. Så det tar jeg rett og slett ikke sjansen på.

Klokken er ca 0630 og jeg skal, som tidligere fortalt, lage morgenkaffen. Jeg strekker meg opp for å hente boksen med kaffe som står på hyllen over gassblusset på kjøkkenet. Jeg løfter boksen ned med et godt grep om lokket og gir fra meg et forskremt og overasket skrik, når jeg kjenner noe vått og kallt inne i hånden min oppå lokket til kaffen. Jeg slipper boksen og trekker raskt til meg hånden mens en forskremt frosk hopper opp fra lokket og bort og setter seg på gasskomfyren, like før den hopper inn i flammene som koker opp vannet til kaffen.

Jeg roper på min gjest, og sammen får vi jaget den vekk fra flammene. Bak vann-dispenseren gjemmer den seg, og der får den være hvis den absolutt vil bli, for nå vil vi ha kaffen vår.

På kvelden før jeg skal legge meg tar jeg igjen en tur på kjøkkenet. Denne gang for å sjekke søppelbøttene. Jeg pleier å kaste ting en katt kan være intressert i i søppelbøtten med lokk, så jeg bøyde meg frem for å flytte en brukt plastpose som det hadde vært kylingsuppe i fra den åpne søppelbøtten til den med lokk. Jeg ser en grønn pil fare mot meg gjennom luften. Ser at det er frosken som har tenkt å henge seg på meg. Med en rask manøver, kanskje ikke spesielt elegant, unngår jeg at den havner mellom ryggen min og seteryggen til rullestolen. Isteden hører jeg en lyd av noe som havner et sted bak meg. Dette stedet viser seg å være ne tredekorajon jeg fikk i gave en gang og som står på kjøkkenet. Frosken skuler på meg, som bildet viser, og jeg bestemmer meg for å bare slukke lyset og trekker meg inn på rommet mitt, så får den selv finne ut hvor den skal i mørket.

Nå titter jeg spesielt oppå lokket til kaffen før jeg plukker ned boksen fra hyllen.

Ha en fin dag

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik

Selv en edderkopp må dø iblant

Jeg får øye på noe rart i renna mellom bassenget og hagen. Der strømmer alt vannet som kommer over kanten for så å ledes rundt hele poolen og ned i et sluk som fører til filteret. Klart og renset gjennom lag av sand pumpes vannet igjen inn i bassenget. Sirkelen er sluttet.

Dette er jo et veldig fint system. Ikke bare er det estetisk, noe jeg tror er den eneste grunnen til at det er laget på denne måten, men ny kunnskap om vannets egenskaper, spesielt beskrevet og forsket rundt av Dr. Pollak, kan også forklare andre fordeler ved å gjøre på denne måten. Rennende vann er alltid å foretrekke.

Pollak har i sin bok The Fourth Phase of Water: Beyond Solid, Liquid, and Vapor (se referanse nedenfor) grundig beskrevet hvordan vann faktisk har en fjerde tilstand. Ikke bare fast (is), flytende og damp, men det han kaller «EZ-water», eller strukturert vann. Dette finnes inne i alle celler og kroppen higer etter dette hver gang den kommer i kontakt med det. Det er sannsynligvis forklaringen hvorfor en katt foretrekker å drikke vann fra en søledam og ikke fra en ren skål med vann fra kranen som står ved siden av. I naturen finnes det mere EZ-vann, noe katten merker når den smaker på vannet i dammen.

Men dette får jeg skrive mere om en annen gang. Jeg skulle bare kort fortelle om det jeg fant i renna.
En død edderkopp.

Det er ikke hver dag man ser en død edderkopp, og i hvert fall ikke en med et ben-spenn på 20 cm. Så den fortjener sin egen nekrolog.

Hvordan den havnet der, vet jeg ikke. Antagelig er den mistet av en fugl, en frosk eller en øgle idet de skulle frakte den hjem for å fortære den. Jeg tror ikke den døde av alderdom, for edderkopper har jo som kjent 8 liv, eller var det 8 øyne? I alle fall 8 bein. Så den har nok bein å stå på. Alderen på en edderkopp vet jeg ikke, men i følge Tolkien i Ringenes Herre hadde Shelob (Hutala på Norsk) bodd i hulen sin i uminnelige tider.

Så det er bare å lure og sende noen tanker med den på veien, hvor den nå er. Kroppen ligger i alle fall i renna, og der kommer ingen maur til og rydder opp…

Ha en fin dag 🙂

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik

Morgenstemning

Står opp 0530 og går ned til poolen. Slår av lyset i hagen og tenner lyset i bassenget, mens pumpen har begynt sin sirkulasjon av vannet gjennom sandfilteret. Sakte stiger vannstanden og vannspeilet kryper langsomt over stenhellene på kanten av bassenget.
Det er vakkert, og jeg er glad for min nye mobil sitt gode kamera.

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik

Borterlag

Det finnes ikke nederlag, bare borterlag eller «neste-gang-lag». Hva er dette? En slags tenk-positiv sjonglering med ord? Nei, det er heller en justering av ordbruken til noe konstruktivt som fører meg videre isteden for å gi opp. *

Jeg hørte i går på Lisa Nichols, en veldig fremgangsrik og populær taler, som sa at hun gav seg selv 1000 muligheter å prøve på nytt hvis et var noe hun ikke fikk til eller skjønte, og hvis hun kom til nummer 999, trykket hun bare på reset-knappen slik at hun kunne starte på nytt.

At noe som ikke gikk som håpet eller forvenet er det samme som at det feilet, eksisterer bare i sinnet til den som velger å se det på den måten. Tomas Edisons svar på kritikken han fikk når han ikke fikk lyspæren til å fungere etter utallige ulike forsøk, var «Nå har jeg funnet hundrevis av måter jeg ikke kan gjøre det på».

Det er selvfølgelig mulig å endre mening å si, «jeg fant ut at det var ikke det jeg ville allikevel», eller, «det var ikke verdt det». Å gi opp er å gi meg selv strykkarakter, å endre mening er å praktisere en menneskerett. Det er legitimt å sette en grense for hvor mye tid jeg vil bruke på en ting før jeg velger en annen strategi. Ved å anerkjenne dette faktum, unngår jeg å få karakterboken jeg gir meg selv full av dårlige vibrasjoner.

Ha en god dag 🙂

* PS. Her kan man selvsagt pirke borti bruken av ordene og då glipp av hele poenget.

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik

Busy being busy

Nå er jeg begynt å komme i siget, og det er deilig. Jeg er opptatt med masse ting, så skrivingen har måttet vente, men så blir det veldig fint å komme i gang igjen.
Det er et nytt år på Bali. Jeg startet i 2013 for 5 år siden, og i dag skrev jeg en liste over alt jeg har lært og gjort og det ble en hel side med ting jeg gleder meg over. Jeg er fantastisk privilegert som har kunnet gjøre alt dette.
Jeg er oppe om morgenen klokken 5 og tar en svømmetur. Når jeg var på vei inn for å gå til dusjen la jeg merke til en mørk skygge på gulvet. Det er vel et blad som har blåst inn tenkte jeg, men når jeg var ferdig med dusjen hadde bladet flyttet på seg, og det uten at det var noen vind. Siden det er mørkt på denne tiden måtte jeg slå på lyset for å se nærmere på dette visne løvet som viste seg å være en kjempe-snegle. Hva han hadde gjort inne på mitt rom mens jeg svømte uten å spørre, aner jeg ikke. For meg førte dette til at den nærmeste timen ble til en jakt på det perfekte bilde av denne gjesten.

Etter en stund med dårlige bilder pga. mørke, blits og fordi den befant seg på det blanke flisegulvet, bestemte jeg meg for å flytte vedkommende ned på hellene foran svømmebassenget. Lyset hadde da begynt å manifestere seg idet solen steg opp over horisonten. Dermed ble fargene og mulighetene veldig forsterket. Og så løper den ikke akkurat fra deg. Men når det er sagt, så er det utrolig hvor fort de forsvinner når man snur ryggen til.

Jeg er blitt veldig pysete i å ta i dyr her nede. Det ligner ikke meg, men er kanskje tryggere. Plutselig kan de stikke, tisse deg i øynene eller skyte en mengde hår inn i huden din og det vil klø forferdelig. Nå tviler jeg på at en stor snegle vil gjøre noe av dette, men allikevel hentet jeg en papp-bit den fikk klatre opp på før jeg transporterte pappbien med passasjer ned til plattingen. Der ned begynte den å skli rundt på jakt etter et passende gjemmested. Jeg eksperimenterte med iPadens kamera. Forskjellige vinkler og perspektiver. Ca. 45 bilder senere landet jeg på dagens bilde. Etter å ha retusjert bort et lite strå som skjemmet sneglehuset ble dette bildet valgt som dagen sneglebilde.

Det morsomme er følgende opplevelse. I det lyset tiltok og sneglen nærmet seg et sted å gjemme seg, kunne jeg virkelig se hvordan den satte opp farten. Den strakte ivrig på øynene og utforsket grundig plantene den nærmet seg, og smatt (iden grad en snegle kan smette) inn i buskaset og forsvant. Iveren lyste ut av hele dens vesen. Etter det har jeg ikke sett den.

En snegle er symbolet på det motsatte av stress og det å skynde seg, men som jeg skrev tidligere. Det er allikevel utrolig hvor fort den kommer dit den skal. Så jeg lar dens vesen minne meg på at jeg kommer i mål uten å stresse md å komme dit. Isteden ta en liten stubb om gangen og ikke være busy being busy hele tiden.

Ha en fin dag 🙂

PS. Som dere ser er Bali 2018 kommet på lufta med dette innlegget.

Liker du det du leser?

 


Gjør meg en STOR tjeneste: lik