Det finnes ikke nederlag, bare borterlag eller «neste-gang-lag». Hva er dette? En slags tenk-positiv sjonglering med ord? Nei, det er heller en justering av ordbruken til noe konstruktivt som fører meg videre isteden for å gi opp. *
Jeg hørte i går på Lisa Nichols, en veldig fremgangsrik og populær taler, som sa at hun gav seg selv 1000 muligheter å prøve på nytt hvis et var noe hun ikke fikk til eller skjønte, og hvis hun kom til nummer 999, trykket hun bare på reset-knappen slik at hun kunne starte på nytt.
At noe som ikke gikk som håpet eller forvenet er det samme som at det feilet, eksisterer bare i sinnet til den som velger å se det på den måten. Tomas Edisons svar på kritikken han fikk når han ikke fikk lyspæren til å fungere etter utallige ulike forsøk, var «Nå har jeg funnet hundrevis av måter jeg ikke kan gjøre det på».
Det er selvfølgelig mulig å endre mening å si, «jeg fant ut at det var ikke det jeg ville allikevel», eller, «det var ikke verdt det». Å gi opp er å gi meg selv strykkarakter, å endre mening er å praktisere en menneskerett. Det er legitimt å sette en grense for hvor mye tid jeg vil bruke på en ting før jeg velger en annen strategi. Ved å anerkjenne dette faktum, unngår jeg å få karakterboken jeg gir meg selv full av dårlige vibrasjoner.
Ha en god dag 🙂
* PS. Her kan man selvsagt pirke borti bruken av ordene og då glipp av hele poenget.
Liker du det du leser?
Gjør meg en STOR tjeneste: lik
[vifblike btntype=»iframe»]